Livløse, og fargerike bokstaver

Hva skal man skrive om nå når det er tomt for blekk? Når bokstavene ikke lar seg forme, setningene sklir av blankpolert papir og fortiden stirrer tilbake på oss bak en steinmur? Hva skal man skrive når en kollektiv sorg legger sin gråtkvalte kappe over oss, lenge før vinteren truer med å gjøre det samme?

I går ble en epoke slik vi kjenner verden over. Klokken stoppet på 18 730 080 minutter. Så lenge har han vært på vakt, båret kronen og kjent på et ansvar som er kun er de få forunt – og forbant?

Å måtte oppleve livet som en velsignelse - og som en forbannelse. Å ikke kunne velge hvem man er. Å være bundet for livet av en fortid som begynte da det kun fantes hest og vogn. Jeg skjønner godt at nettopp seiling ble en lidenskap. Det er noe helt spesielt med vind i håret.

Slottet har vært tapetsert av mennesker, blomster, tårer og flagg i mange dager nå. Mennesker som sørger, gråter, ler. Mennesker som kjenner på et fellesskap som går langt utover fellesskapet i idrettslaget, borettslaget, bygda eller arbeidsplassen. Et fellesskap som seileren sa ikke har grenser, hvor det er rom for alle uavhengig av hvem vi er eller hvor vi kommer fra. Menneskene på slottsplassen er stolte, sorgfulle og spente. Stolte for det som var, sorgfulle for det som er – og spente på det som kommer. Spente på fellesskapet fremtiden vil skape. Jeg tror det blir flere sterke fellesskap. Fellesskap ut fra alle disse sørgende menneskers meninger. Ønsker vi en fargerik vår, eller en blytung høst? Bestå, eller forgå? Intakt, eller oppløst?

Jeg har aldri hatt sterke følelser, eller ytret hårete, høylytte meninger om monarkiet. Om kongehuset og menneskene i det. Vel, jeg må innrømme at det er en sannhet med visse modifikasjoner. Spesielt etter at det ble så – spesielt.

Jeg har alltid ment det er urettferdig at så få har så mye – mens så mange flere har så mye mindre. Likefult blir jeg ydmyk for den kraften som forener mennesker i dag. Både mennesker som har mye; og mennesker som har mye mindre.

Jeg er takknemlig for alle mine mennesker. Jeg er stolt av fellesskapene jeg tilhører. Jeg sørger over de jeg har tilhørt. Og jeg er spent på felleskapene jeg vil bli en del av. Jeg er også ydmyk over at jeg kan velge selv. Det er mitt valg. Nå har en ny klokke begynt å tikke.

Og nå? Nå seiler far.