Ta deg en bolle!

Det var en av de dagene da det aldri så ut til å bli noe dagslys, og der det kjentes som om nervetrådene lå utenpå huden i stedet for under.

Jeg skulle til legen. Jeg liker ikke å gå til legen. Jeg misliker det antakelig like sterkt som andre hater tannlegen.

Jeg har fem minutter der jeg skal forsøke å pakke livet mitt inn i en liten boks, mest mulig effektivt og ryddig. Følelser sortert i stabel med tellekant. Jeg får det ikke til, rett og slett. Og drar fra legen mer fortvilet enn da jeg kom.

Så det var da jeg kjente at jeg trengte... en bolle, faktisk. Bolle og kaffe. For noen ganger er det ikke mer som skal til. Små, koselige, konkrete ting, som trøster og muntrer opp.

Men det viste seg å ikke være riktig så enkelt.

Jeg hadde med meg et sånt kort fra Esso der jeg hadde samlet stempler for hver kaffekopp jeg hadde kjøpt. For hver femte kopp får man gratis kaffe, og som en ekstra bonus når man har fått hele kortet dekket av 18 stempler, blir man lovet gratis bolle.

Det skal sies at jeg hadde jobbet hardt for den bollen. Jeg hadde pimpet kaffe og nærmest pådratt meg koffeinsjokk. Vel, det var kanskje ikke riktig så ille. Men jevnt og trutt hadde jeg fått fylt opp det lille kortet etter hvert som jeg kjøpte meg en kopp med rykende, svart kaffe fra Esso på Tverlandet.

Og denne dagen, nøyaktig denne dagen, etter måneder med stempling, var det bare ett eneste stempel som manglet, så var den bollen min. Den fristende, ferske bollen som lokket i rute 18.

Ok, du ler. For selvsagt kunne jeg gått inn og kjøpt meg den bollen. Ja, selvsagt kunne jeg det.

Men du vet, det er noe med sånne kryssekalendere. Du nærmer deg rute for rute, og kommer stadig nærmere målet. Bolle. Som jeg attpåtil får knipe i magen av. Og som jeg derfor bare spiser et par ganger i året. Kanskje tre. Derfor skulle denne bollen smake ekstra godt.

Nå var altså tida inne. Bollen i ovnen var klar. Der kommer jeg trippende rimelig fornøyd, til tross for det tidligere bedritne humøret, inn på den lokale bensinstasjonen, med det lille kortet i handa. Smiler til dama bak disken og sier at jeg gjerne vil ha bolle.

«Nei, dessverre», sier den unge dama mens hun betrakter kortet mitt. «Dette tilbudet er gått ut, nå gir vi bare ut gratis kaffe.»

«Jaha, ja», sier jeg, «men dere har vel boller?»

«Ja, vi har boller, men du kan bare få gratis kaffe. Det kortet ditt må jo være minst ett år gammelt.»

«Men.. det er jo bolle på bildet her», sier jeg og føler meg ganske latterlig.

Går bort til kaffemaskinen og tapper kaffe i et pappkrus og kjenner at jeg både er trist og sinna. «Dette er ganske komisk», sier jeg høyt, med fortrengt indignasjon, mens kaffen renner ned i koppen i en tynn stråle. «Jeg kommer til å sende en mail til hovedkontoret.»

Tenk at jeg sa den setninga. Nå har jeg blitt hun der dama. Hun sure, indignerte.

Men vet dere, det er helt greit. Og hadde jeg stått bak den disken, skulle ingen følt seg som hun sure dama. Jeg skulle betalt den bollen av egne lommepenger om jeg så måtte, når kunden har samlet stempler i ett år.

Det ble ikke bolle på meg. Og jeg holdt på å dryle kaffen i søpla utenfor, men besinnet meg. Jeg lo meg skakk dagen etter av min egen bollehistorie. Av min egen sårbarhet og mitt eget fortrengte sinne.

Men alvorlig talt, i en verden som har så liten tid, som har blitt så rigid. Det kan det koste så lite å gjøre en litt lei dag til en strålende dag for noen. Og dette handler jo i bunn og grunn ikke om boller.

Bare litt mer kjærlighet, intuisjon og service fra hjertet.