Sykehus = risiko

Jeg hører mye om, og treffer stadig folk som har vært på sykehus og ikke fått den hjelpen de har krav på. Jeg mente at dette er blitt verre enn tidligere, og har derfor gjort noen undersøkelser på dette.

Mange har fått feil medisin, og noen har ikke fått medisin i det hele tatt. Det er ganske ille når legene ikke har tid til å lese pasientjournaler lenger.

I følge forskjellige rapporter viser det seg at min antagelse var riktig. Det er en økende tendens i pasientskader på sykehus.

I følge GTT-rapporten fra 2017 oppsto det 110.000 pasientskader det året. 13,7 % av pasientene fikk pasientskade av oppholdet på sykehus.

Utbetalingene fra Norsk pasientskadeerstatning ( NPE) økte med 3,5 prosent fra 2017 til 2018. Så er det endelig slik at bare to av tre med pasientskader får erstatning.

Pasienter som får avslag hos NPE, kan klage til pasientskadenemda. I 2017 ble 1500 saker behandlet av pasientskadenemda og seks prosent fikk medhold.

Antall varsler samlet for alle helseforetak om alvorlige pasientskader på sykehus fra 2011 til 2017 økte fra 1,7 til 7,8 per 10.000 døgnopphold. I 2018 ble det utbetalt over en milliard i pasientskadeerstatning fra NPE.

Sammenligning fra første kvartal 2018 til første kvartal 2019 har det vært en økning i søknader om erstatning på 1,5 prosent. Disse tallene er reelle og lar seg ikke bortforklare.

Ville du satt deg i bilen for å kjøre hvis du visste at hver åttende biltur (13,7 prosent) skulle ende med personskade. Med andre ord, risikoen for pasientskade er altfor høy.

Til og med de som driver med ekstremsport har langt lavere risiko.

Er det blitt sånn at en skal ha sykehusangst. Jeg har i vinter pådratt meg en skulderskade som ifølge ortopeden bør opereres, men jeg innrømmer gjerne at jeg er ganske skeptisk.

Kanskje best å la det være.

Det store spørsmålet er hvorfor er det blitt sånne tilstander i helsevesenet. Teknologien er enestående. Legene er spesialister og kan sine fag utmerket.

Svaret er enkelt: Mangel på ressurser. Det er satt en pris per pasient i forhold til hva som feiler, og hvor lang liggetid hver enkelt har rett til. Deretter er det ut.

Norsk helsevesen er på ville veier. Mennesket er ikke lenger i sentrum, men økonomien bestemmer.

Nedlegging av sykehus er blitt en trend. Som kjent skal sykehus gå med overskudd. Effektivisering er hovedmålet. Konsekvensen er uinteressant.

Det minner mer og mer om fabrikk og samlebånd.

I verdens rikeste nasjon har vi ikke råd til å ta oss skikkelig av de som er syke og de som trenger mest hjelp.

Hvilket samfunn er vi på tur mot. Dette synes jeg er ganske forferdelig, og blir nesten litt fortvilet.

AS Norge går så det griner. Oljefondet passerte 10 000 milliarder i oktober 2019.

Så det står vel ikke på penger.

Vi bygger veier i en takt ingen kunne tenke seg for få år siden, og da er det i hvert fall penger nok.

For øvrig brukes det ufattelig mye penger på nær sagt verdiløse omorganiseringer og andre tvilsomme tiltak i statlig regi. Kan jo bare nevne Regnskogfondet og Forsvaret, bare for ordens skyld.

Myndighetene ser bort, og prøver etter beste evne å forklare at vi er på rett vei. Det går ikke lenger. Det må endringer til.

Det må mer penger inn i helsevesenet, og pasientene må komme i fokus.

Å legge ned lokale sykehus fører til at de store regionale sykehusene får enda mer press på seg.

Vi må bort fra stykkpris og ta kostnadene med å gi folk skikkelig behandling. I tillegg ville erstatningene gått betydelig ned og de sparte pengene kunne være benyttet på annen måte i helsevesenet.

Heldige er de som er friske.