Stevnemøtet som ikke gikk opp i røyk

Det kjentes som om hjertet var kuttet i tusen biter og spredt for alle vinder. Langt ut i havgapet og langt inn over den endeløse Finnmarksvidda. På en måte kjentes det godt å kjenne noe så vondt. I alle fall litt. For det fortalte meg jo at dette var meg som fikk en smak av kjærlighet slik den skal være. Jeg ga meg hen. Rev ned murene. Slapp henne helt inn.

Jeg fant en slags trøst i sorgen. Jeg var nå i alle fall heldig nok til å kjenne sterkt i kropp og sjel den type kjærlighet jeg til da bare kjente vagt av omtale. Det må jo bety at det kan skje igjen, tenkte jeg.

Tre år etter hjerteknuseriet kjenner jeg at helbredelsen er fullbragt. Jeg er klar for å finne dette mennesket som kan snu min verden opp ned. Jeg er fortsatt jomfru - eller singel som det heter - men utvilsomt klar for å ta sjansen på å bli knust igjen. Det er jo sånn det må være. Iblandet håpet om at mennesket og jeg har bygget revir på den samme planeten.

For ikke lenge siden snublet jeg over hun som kan bli Henne. Det var på en jobb. Et par dager etterpå snakket vi på telefonen, siden jeg trengte noen svar til saken jeg skulle lage. Da vi la på ble jeg sittende og bare måpe. For et vidunderlig menneske, var tanken som fór gjennom hodet mitt. Jeg tok noen kreative grep i bruk for å sikre videre kontakt, og vips - for å korte det hele ned litt - hadde vi avtalt stevnemøte. Ja, eller en date, som det kalles med en moderne språkdrakt.

Det er så inderlig mye fint med denne dama, så det å skulle stevnemøte henne... det er ikke noe jeg ville ta lett på. Hun bor i Bodø. Jeg fikk lov til å fikse et opplegg, og da ønsket jeg noe litt mer enn bare det å si hei og ta en kaffe sammen på kafé. Jeg ville ut i naturen, med bålkos og noe varmt i koppen.

Siden hun mitt hjerte går smått i utakt for er travel gjennom ukens dager, falt valget av sted på Bodø. Og siden jeg ikke er veldig godt kjent, måtte jeg ta turen til Bodø for å finne den perfekte plassen. Det skulle være litt usjenert. Gjerne med en gapahuk i nærheten, og et egnet bålsted. Bonus ville være om det også var en akebakke i nærheten. Jeg måtte jo finne ut av om hun som jeg synes det er sjukt gøyalt å ake.

Det ble to turer til Bodø. Mandag og tirsdag. Møtet skulle finne sted onsdag. Siden hun hadde fortalt meg at hun var litt engstelig for å bli frossen endte jeg til slutt opp med å velge meg ut et sted like i nærheten av hjemmet hennes. Kort vei hjem og inn i varmen tenkte jeg var et smart grep. I fall det skulle bli sånn.

Forut for onsdag hadde det falt LITT snø i Bodø. Jeg brukte derfor en times tid på å grave fram en liten gangvei gjennom snøen til lysthuset vi kunne sitte inni. Fakkelbokser - åtte i tallet - ble satt ut for å danne en lys-sti. Rundt det utgravde lysthuset plasserte jeg fakler. Foran lysthuset bygget jeg opp et fint lite bål, klart for tenning.

I bakhånd hadde jeg stjerneskudd, som skulle sette et fint punktum for kvelden. Medbragt var også en stor sovepose som jeg kunne by henne, og slike varmeposer til å legge under føttene i skoene og i vottene.

Alt var i grunn klart. Det skulle i alle fall ikke stå på omgivelsene og komforten. Jeg var ganske fornøyd, og tenkte at om det skulle vise seg å være helt krasj sånn amorøst, så ville vi uansett få det trivelig.

Og så kommer den.

Meldingen som jeg - om litt tid i alle fall - vil tenke tilbake på og le godt av; "... men du... æ har ikke så lyst t å vær ute i kulda... kan vi heller være inne?"

Det ville være en løgn å si at jeg ikke ble litt skuffa.

Men - jeg var i grunn forberedt på det. Og jeg ville jo hun skulle ha en fin stund i lag med meg, så da ble det sånn.

Null stress. Jeg pakket ned igjen alle sakene, stablet sakene i bilen og satte kurs for hjemmet hennes.

Om det kan bli stjerneskudd og akemoro en annen gang?

Å ja. Hun danser fortsatt rundt og rundt som en virvelvind i hjertet mitt, dette vidunderlige mennesket.

Så alt kan skje. Og jeg elsker det.