Steinkast og kimsing

Vi omgir oss med mange ord og uttrykk i hverdagen, og det er ikke alt man tenker over hva egentlig betyr.

Her om dagen kom jeg til å tenke på uttrykket "et steinkast". Man kan for eksempel si at man bor et steinkast fra jobb.

Spørsmålet er bare hvor langt et steinkast egentlig er? Det må jo variere fra person til person, tenkte jeg. Her må man oppsøke kildene, og Store norske leksikon er trolig rett plass å lete først.

Der kan man lese at steinkast er en eldre lengdeenhet som opprinnelig var definert som lengden man kunne kaste en middels stor stein (hvor stor er den egentlig?).

"Ett steinkast er ikke en eksakt lengde og det er usikkert hvor langt et steinkast var sammenliknet med andre eldre lengdeenheter. Noen kilder opplyser at ett steinkast var 50 skritt, det vil si om lag 36,5 meter, mens andre kilder antyder at enheten kan ha vært opptil 75 meter.

I dag brukes enheten som en omtrentlig lengdeangivelse for en avstand som ikke er målt opp, men som vanligvis nok er noe lengre enn den opprinnelige definisjonen."

Det eldste kjente eksemplet der et steinkast er brukt, er faktisk fra Det nye testamente (Luk. 22,41): "Han gikk fra dem, så langt som et steinkast, og falt på kne og bad."

Da tankene først hadde begynt å spinne rundt ord og uttrykk, slo det meg at ordet øyeblikk kanskje har litt av samme uklarhet rundt seg. Jeg har ikke klart å finne noen konkret definisjon på det, men jeg antar det kommer av å blinke med øynene, noe som bokstavelig talt er gjort på et blunk.

Noen få strakser må jo bety litt av det samme, tenkte jeg. Noe skjer raskt, gjerne umiddelbart. Og ja, straks er faktisk et substantiv.

Jeg hørte forresten uttrykket pø om pø på tv i går, og stusset litt over ordet pø. Er pø et substantiv? Hvordan ser en pø ut? Etter en kjapp sjekk, er svaret at pø om pø kommer av det franske uttrykket peu à peu som betyr litt etter litt. ....

Noen uttrykk er nok i ferd med å gå ut på dato - som å legge på røret. Ikke i overført betydning som at man dør, men rett og slett det å avslutte en telefonsamtale.

Strengt tatt er det vel ikke så mange som har fasttelefon lenger, og de som ikke har en slik telefon har heller ikke noe rør de kan legge på med - eller noe å legge selve røret på.

Jeg skjønner i alle fall hva dette dreier seg om, mens dagens unge neppe kan se det for seg.

Et annet uttrykk som har med telefon å gjøre, er å slå på tråden. Jeg forstår jo at det betyr å ta en telefon, altså ringe til noen, men hvor kommer dette uttrykket fra?

Ifølge bokmålsordboka betyr det - som antatt - å telefonere, og at det ble brukt "opprinnelig om eldre telefonapparat med en metallstang som en måtte slå på for å få forbindelse med sentralen".

Da jeg nevnte disse ordene for noen av mine kolleger, kom det opp flere. Som for eksempel det å kimse. Man sier gjerne at man ikke skal kimse av ditt eller datt.

Hvordan foregår egentlig denne kimsingen? Er det noe man bare gjør mentalt, eller omfatter det en spesiell bevegelse?

Enkel forskning (en titt i ordbøkene) viser at det faktisk handler om en bevegelse. Ikke en hvilken som helst bevegelse, men at man slenger med hodet eller kaster på nakken for å vise en slags forakt overfor noe.

Noen som for eksempel har annen kulturbakgrunn enn deg selv kan slite med å forstå ord og uttrykk du bruker.

Det skal man ikke kimse av.