Sopp-alarm, sopp-alarm!

Jeg har lenge hatt lyst til å lære mer om sopp. Da tenker jeg ikke på muggsopp og andre uhumskheter, men matsopp.

Det kan jo være kjekt å lære litt om lokale sopparter slik at jeg kan plukke det selv og tilberede det. Rett og slett ta steget og gå videre fra sjampinjongen fra butikken.

Noen ganger har jeg snakket med bekjente om å være med på sopptur, men det har liksom ikke blitt noe av. Jeg hadde heller ikke anledning til å være med på sopptur på Storjord da Mats Nettelbladt ledet det i høst.

Men så kom muligheten. Sulitjelma og omegn turistforening inviterte til sopptur i Klungsetmarka med en såkalt soppkyndig.

Denne sjansen kunne jeg ikke la gå fra meg. Jeg ringte kontaktpersonen for å melde meg på, og fikk også tips om hva jeg burde ha med meg på turen.

Etter en grei innføring i ulike sopptyper, ikke minst noen ganske sikre, la vi i vei oppover lysløypa. Den soppkyndige og hennes mann hadde vært på rekognosering noen dager i forveien, og visste hvor det var verdt å lete.

Et stykke oppi lia var det pause, og vi fikk videre beskjed om hvor vi skulle. Før vi fortsatte, tryllet den soppkyndige fram en pose med rosa og hvite sopper hun hadde kjøpt i godtedisken. Det var populært spesielt blant de yngste soppjegerne.

På vei inn i skogen fikk vi raskt øye på sopp under grantrærne. Etter en nærmere sjekk, kunne vi konstatere at vi hadde funnet matsopp, rettere sagt matriske.

Soppkurvene og knivene kom fram, og turdeltakerne forsvant ut fra stien for å se hva som gjemte seg der.

Nå var ungene ivrige, og jeg hørte til stadighet juniorsjefen rope «sopp-alarm, sopp-alarm!»

Det var akkurat som at når man fikk øye på én sopp, så ser man plutselig alle. Jeg hadde følelsen av at vi var på skattejakt rett og slett, og det tror jeg ungene også følte.

Jeg plukket små og store matrisker, skar dem over for å se om de var ødelagt, og kunne se den oransje safta som bekreftet at dette var den soppen jeg trodde.

- Nå må vi dra videre dere. Ikke glem at dette er for å lære, ikke for matauk, hørte vi mannen til den soppkyndige rope lenger inn i skogen.

Det var bare å forlate soppeldoradoet og gå videre. Etter hvert ble kurver, poser og spann fylt med mer og mer sopp. Både kantarell, piggsopp og steinsopp ble funnet.

En koselig matpause hadde vi også inne i skogen, og posen med de søte soppene ble tatt fram flere ganger til barnas store begeistring.

Mer eller mindre slitne, men fornøyde, ruslet vi ned til Klungsetstua igjen. Den soppkyndige tittet på fangsten for å sjekke at ingen hadde fått med seg noe farlig. En mann måtte faktisk kaste all soppen fordi han hadde lagt en farlig sopp sammen med de spiselige...

Noen ble igjen for å tilberede soppen, mens vi dro hjem til søndagsmiddagen.

Vel hjemme var det bare å renske ferdig fangsten. Noe ble forvellet og frosset, mens kantarellen og piggsoppen ble brukt i den beste soppstuingen jeg har smakt på lenge! Jeg er sikker på at det smakte ekstra godt fordi soppen var selvplukket.

Helga etter ble det dermed ny sopptur, og jeg fikk brakt videre de kunnskapene jeg hadde tilegnet meg.

Sannelig fant vi både matriske og steinsopp på turen, og den unge mannen på tre år vi hadde med oss var både ivrig til å finne sopp og å bla opp i heftet vi hadde med.

Vi fant mye annen rar og artig sopp som vi ikke vet hva er, og de fleste fikk stå.

Nå blir det neppe flere soppturer i år, men bare vent. Til neste år stiller jeg sterkere fra start enn i år, og skal sørge for at både utstyr og små soppjegere er parat.