Sommeren – tiden vi (nesten) husker å leve

Det er noe med sommeren.

Den kommer ikke bare med lysere kvelder og varmere luft – den kommer også med et stille håp om at vi denne gangen skal få det til. Le litt mer. Være litt mer. Puste litt dypere.

Og der står vi, første feriedag, med kaffekoppen i hånda og en ambisiøs plan om å «bare være». Fem minutter senere scroller vi værmeldingen, sjekker hyttetrafikken og vurderer hva som skal gjøres når. Den uvirkelige virkeligheten på sosiale medier drar oss bort fra øyeblikkene vi virkelig trenger.

Apropos å sjekke været. Vi hadde vært på butikken i Misvær og tilbake i bilen sier min datter på 6:  «Mamma, hvorfor snakker alle på trappa om været? De kan ikke gjøre noe med likevel?» Jeg utfordret tankene hennes og da vi kjørte forbi Karbøl hørte jeg: «Det eneste vi kan gjøre med været er å flytte. Vil du det?»

Men på sommeren skjer det, gjerne når vi minst prøver. Vi står ved et vann. Ikke fordi vi måtte, men fordi vi tilfeldigvis ble stående der. Kanskje vi kastet en stein. Kanskje vi bare stoppet opp fordi det var stille nok.

Og i det stille begynner noe å røre på seg.

Vannet ligger der og gjør ingenting imponerende – bare kruser seg litt. Likevel skjer det noe i oss. Tankene, som ellers løper maraton mellom møter, handlelister og «burde, skulle, må», begynner å gå i vanlig gangfart. Kanskje til og med i sakte tempo.

Og det er da det skjer. Vi oppdager våre egne tanker. Ikke bare våre reaksjoner.

Fjellet har også en egen egenskap. Det sier ingenting – og nettopp derfor hører vi mer. Ikke nødvendigvis store sannheter, men små, ærlige setninger:

«Dette var godt.»

«Jeg savner han.»

«Hvorfor gjør jeg det egentlig så komplisert?»

I en ellers høylytt verden er det nesten revolusjonerende å kunne høre seg selv, legge merke til tankene. Jeg tar meg ofte i å tenke på hvordan jeg ikke lengre vil tenke. Tankene som ikke løfter, ikke inspirerer og ikke tar meg fremover. Ved vannet, eller på fjellet får det negative selvsnakket lys på seg, og likt troll sprekker de. Vi kan velge å legge det som er kjipt for oss igjen i bekken. I elven. På fjellet. Og akkurat som ryggsekken kan også sinnet være lettere når vi går hjem. Om vi hører etter.

Også menneskemøter på sommeren.

De vi egentlig vil bruke tid med, men som ofte havner mellom gjøremålene resten av året. Sommeren lurer oss heldigvis litt tettere på hverandre. Det har alltid fasinert meg hvordan vi kommer ut av hulene våre og ut i hagene når sommeren er her. Latteren når man går forbi de som sitter ute, de som sitter litt lenger rundt bordet. Sommeren, som gjør at vi lar samtalen gli uten mål og mening. Ler av ting som ikke tåler dagslys i januar.

Vi blir mer sånn vi egentlig er. Vi og bjørnene. Ute av hulene våre.

På sommeren leker ongene uten å tenke på at de «lader batteriene». De bare gjør det. Kanskje er det det sommeren prøver å lære oss igjen – at ikke all hvile trenger en forklaring, eller en effektiv begrunnelse. Noe kan få lov til å være bare fordi det er godt.

Selvfølgelig roter vi det litt til i år også. Vi skal rekke for mye, planlegge litt tett og bli litt irritert over været som aldri helt samarbeider. Det hører med. Det er en del av pakka av å være det som kalles menneske.

Men midt i det hele finnes disse små lommene av noe ekte.

Et blikk.

En latter.

Et stille vann.

En tanke som får lov til å lande.

Og kanskje er det nettopp det sommeren er:

Ikke en perfekt periode med perfekt vær og perfekt ro – men en invitasjon til å øve.

Øve på å være til stede. Øve på å være menneske, med alt det innebærer.

For før eller siden legger vinteren igjen sin hvite kappe rundt landskapet vårt. Den kommer, like trofast som alltid. Og kanskje er det derfor sommeren er så verdifull – fordi den gir oss en anledning til å fylle på.

Ikke bare fylle kroppen med deilig usunn grillmat, men fylle på oss selv.

Og hvis vi er heldige, tar vi med oss litt av sommerens ro inn i mørketiden. Ikke nok til å bli perfekte mennesker – men kanskje nok til å huske hvem vi er, også når dagene blir kortere.

Og det holder. Mer enn nok.