Slik fikk Fauske kirke sin altertavle

Da kirka ble ferdigstilt, sto det et enkelt kors der altertavla er i dag. Dette ble tatt ned vel 50 år senere, og erstattet av maleriet som har stått der siden. Da trønderen som hadde slått seg ned i Bodø, byggmester Sneve, meldte kirka ferdig, hadde ikke biskopen tid til å innvie den. Det skulle gå lang tid før han tok seg tid til å innvie kirka og kirkegården. Fortsatt en stund måtte folk ro eller seile sine døde til Skjerstad og begrave dem der. Dette var før nordsiden av fjorden var blitt eget sogn, før Fauske var blitt et tettsted, og før Fauske kommune ble opprettet.

Prestefamilien Thora og Sverre Jervell

Da stillingen som sogneprest i Fauske ble ledig etter at Hans Saron Svendsen hadde sluttet, ble sognepresten i Gildeskål ansatt. Det var Sverre Jervell fra Ålesund, gift med Thora, med pikenavn Meidell, fra Stavanger. Begge fikk stor betydning, så vi skal se litt på deres bakgrunn og liv som prestefamilie på de to stedene de hadde vært på før de kom til Fauske.

Deres første presteembete var i Tana. Thora har fortalt hvor uforberedt hun var til å bli prestefrue her, så vidt fylt 20 år. Hjemme hadde hun fått opplæring i mye, men ikke i alt det praktiske som trengtes på prestegården. Hun fikk lite bruk for «fransk stryking», har hun fortalt. Hun hadde imidlertid studert samisk hos en språkprofessor før de reiste til Tana. Thora ansatte samejenta Kirsten Svineng som hushjelp. Kirsten ble senere landskjent under navnet «Mamma Karasjok», og fikk Jugoslavias høyeste utmerkelse av president Josip Tito på grunn av sin innsats for de jugoslaviske straff-fangene under 2. verdenskrig.

Kirsten Svineng flyttet med til Gildeskål da Sverre overtok som sogneprest der. Gildeskål var et helt annet samfunn enn Tana. Prestegården var 200 år gammel, med 16 værelser foruten kjøkken, spiskammers og melkebod. Gården hadde 12 melkekyr, 2 okser, 2 hester, kalver, griser og høns. Til gården hørte også et egg- og dunvær. En stor gård å administrere. Kirsten trivdes ikke der, så hun reiste etter hvert tilbake til Finnmark.

Mens de var i Gildeskål hadde de registrert at den gamle middelalderkirka i Gildeskål var forfalt, kirkerommet var brukt som lager av alskens utstyr. Thora har fortalt at hun satte i gang innsamling av penger og fikk flere med seg på å starte med å ta vare på det gamle kirkebygget.

Etter seks år søkte Sverre seg til Fauske. Det kunne ikke Thora forstå, hun trivdes veldig godt i Gildeskål, men de flyttet nå med sine barn, tjenerskap, kyr og hest til Fauske prestegård på Inner-Fauske i april 1920. Her fant de seg godt til rette, har Thora fortalt, maken til naboer skal vi lete lenge etter. De var snille og hjelpsomme, ikke bare mot oss, men også med hverandre. De hadde nå barna Finn, Svein, Helga, Johanna og Else.

I Tana foregikk reisene i sognet mye med rein og pulk, i Gildeskål var det for det meste båt. Nå ble bilen framkomstmiddelet, men også båt og tog når Sverre skulle besøke Sulitjelma, noe han gjorde hver tredje uke. Da bodde han på det gode og fine hotellet, og fant mange venner der. Det var rene festreiser har Thora fortalt.

Thora og Sverre Jervell kom til å sette varige spor etter seg, og sønnen Jacob som ble født på prestegården på Inner-Fauske, skulle være med på å forandre den norske kirke. Som prest, professor i teologi, forfatter og som ivrig debattant, fikk Jacob Jervell stor betydning for utviklingen av kirka på nasjonalt plan. Sogneprest Dirk Gieselmann har fortalt at han satte også dype spor i den internasjonale teologien med sin banebrytende forskning og sine utgivelser med fokus på sin spesialdisiplin i Det nye testamentet.

Thora Jervell har skrevet om flyttingen fra Gildeskål: «Grubeselskapet sendte oss en lastepram og en av sine små dampbåter for å hente oss og alt vårt. Sverre var allerede i 1917 blitt prost, og det var bare innen sitt eget prosti han skulle flytte.» Avreisen skjedde 30. april 1920, og avreisetidspunktet ble tilpasset Saltstraumen. Da de kom til Fauske om kvelden var kaien svart av folk, mange hadde med seg hest og vogn for å kjøre alt inn til prestegården. De hadde med seg tre kyr, alle slags gårdsredskaper, poteter og mye annet. Unghesten slo seg vrang da den skulle bli med i pramma, men den kom senere etter med lokalbåten.»

Thora fortsatte: «Det som imponerte meg først av alt var at det var innlagt vann i prestegården og elektrisk lys! Det var som jeg ikke kunne tro mine egne øyne. Det var en deilig prestegård som opprinnelig var bygget som lensmannsgård av lensmann Kjelsberg. Han måtte imidlertid gå fra den og reiste senere til Amerika.»

Spartansk utstyrt kirke

Thora har fortalt at kirka var nokså spartansk utstyrt da de kom. Skjerstad sogn hadde foretatt store investeringer, bl.a. i en ny stor og moderne prestegård på Inner-Fauske, og vedlikeholdet av «Fuskeeidet hjelpekirke» fikk ikke prioritet. Da familien Jervell kom til Fauske i 1920, var kirka i så dårlig stand at de skjemtes over å få biskopen på visitas. Biskopen hadde berammet visitas til første uke av september i 1920. Thora ba Sverre om å få utsatt visitasen til de hadde fått pusset opp kirka, men biskopen ville ikke det. Men da biskopen kom og så hvor ille det sto til, ble han nokså lei seg og mente dette kunne Sverre ha nevnt.

Familien Jervell fikk tre barn i prestegården. Thora har skrevet: «Etter visitasen reiste Sverre og svigerfar en tur til Gildeskål og da benyttet jeg anledningen til å få Tor. Han kom til verden 24. september, og Mina var en stor trøst og hjelp for meg. Det var vel den hardeste fødsel jeg har hatt, men Mina og Bergljot hjalp meg.» Senere kom barna Agnete og Jacob Stephan.

I kirkeboka ser vi at Tor først ble døpt 20. februar 1921, da var han altså fem måneder. De fleste sørget for dåp snarest mulig etter fødselen, og var barnet svakelig ble det døpt hjemme umiddelbart for å sikre seg at det ikke ble fortapt. Jervells trodde kanskje ikke på den rådende teologi om at barnet var født i synd. Faddere var bla. «kirkesanger M. Gylseth og frue».

Thora ble venninner med to kvinner i nabogårdene, Mina og Karen. Mina var til stede under alle tre fødslene i prestegården, og var en stor trøst og hjelp har hun skrevet. Thora ønsket ikke at jordmora skulle være til stede under noen av fødslene. Mina, eller Vilhelmine som hun het, var mor til Sigurd Stendal, som har skrevet hundreårsberetningen om Fauske kirke.

Kirkeforeningen

Thora Jervell fikk stiftet en kirkeforening umiddelbart etter ankomst til Fauske. Foreningen skulle arbeide for å skaffe midler til kirkens utsmykning. Det var tidligere samlet inn litt penger til oppussing har hun fortalt, «men nå fikk jeg fortgang i arbeidet, og i 1924 var altertavle på plass.»

Det ble også satt inn de runde glassvinduene i koret, levert av glassmester Rognaldsen i Bergen. «Også disse var meget vakre. Endelig sydde vi en ny alterduk hvor både «de fine» på Fauske og mine mere alminnelige naboer tok sine tak».

Altertavla som ble satt opp som erstatning for det enkle korset som hadde stått der siden kirka ble bygd forteller også litt om Thora og Sverre Jervell. De to valgte motivet og engasjerte «en ung oslomaler» til å male den. Vi ser de valgte et kjent motiv av den kjente maleren Carl Heinrich Block som hadde malt flere med en variasjon av dette motivet i tiden da Fauske kirke ble bygd. Block kalte motivet Kristus Consoloator, Jesus som trøster. I noen av hans maleriet er det engler med og ofte et bibelord på ramma. Men motivet som Thora og Sverre valgte var rent, uten engler og bibelord. Det er vanlige hverdagsmennesker, unge og gamle, kvinner og menn som flokker seg om Jesus og ber om trøst.

Den «unge oslomaleren» Thora Jervell engasjerte var Tidemand Gjørud, som var 25 år i 1923. Han hadde studert under Christian Krohg. Gjørud hadde vært en gjenganger på høstutstillingen siden 1917, og ble altså valgt å male altertavla i Fauske kirke.

Sverre Jervell dro videre til spedalsksykehuset i Bergen

I 1925 tok Sverre Jervell prestestillingen ved spedalsksykehuset, St. Jørgens Hospital i Bergen. Sønnen Finn hadde tatt middelskoleeksamen i Sulitjelma den våren, og i oktober 1925 gikk de om bord på båten «Mercur» ved Finneidkaia for å dra til Bergen. Der skulle Sverre gi trøst og oppmuntring til de uhelbredelige spedalske. Thora har fortalt at hun måtte slutte å besøke menigheten, de uhelbredelige syke. Noen hadde fått deler av ansiktet spist opp av leprabakteriene, og hun greide ikke å la være å ta disse skjebnene inn over seg.

Stoffet er i hovedsak hentet fra Fauske historielags bok: Fauske kirke – mennesker og historie.