Når “nok” ikke lenger er nok – hva gjør det med samfunnene våre?

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Saltenposten til e-post redaksjonen@saltenposten.no.

I en tid der kommuneøkonomien over hele Norge er under press, leste jeg nylig en artikkel av Arne O. Holm i High North News. Der beskriver han reisen til Finland – og møtet med en ordfører som var fornøyd. Ikke fordi alt var perfekt, men fordi det var nok. Et nivå som ga rom for kvalitet, trygghet og forutsigbarhet. Et tempo som ikke slet folk ut.

Den kontrasten traff.

For her hjemme er det som om vi har bestemt oss for at utvikling kun teller dersom den peker oppover. Kommuner skal vokse. Tjenester skal effektiviseres. Prosjekter skal skaleres. Hvis noe står støtt og fungerer, blir det nesten sett på som mistanke om stagnasjon.

Men hva om det motsatte også kan være ambisiøst?

Hva om evnen til å være fornøyd faktisk er en styrke – i et samfunn som ellers jager videre uten pause?

Et system som ikke tar høyde for naturlige rytmer

Vi styrer etter en logikk som forutsetter lineær vekst, uavhengig av kontekst.

Men lokalsamfunn lever ikke slik.

Kommuner – som mennesker – har perioder for å bygge, og perioder for å konsolidere. Perioder for innovasjon, og perioder for å ta vare på det man allerede har.

Når alt til enhver tid skal effektiviseres, strammes og leveres raskere, er ikke konsekvensen bare økonomisk. Den er menneskelig. Ansatte slites ut. Frivilligheten strekkes. Lokaldemokratiet tappes for krefter.

Det er grenser for hvor lenge et samfunn kan “løpe litt fortere”.

Fornøyd er ikke passivt. Det er kvalitet.

I Holm sin artikkel beskrives en ordfører som var fornøyd fordi han hadde nok til å gjøre jobben sin godt. Nok ressurser. Nok handlingsrom. Nok tillit. Ikke for å lene seg tilbake – men for å levere med trygghet og kvalitet.

Det burde ikke være eksotisk.

Det burde være normalen.

Vi trenger et språk som verdsetter bærekraft over tempo

Det bør være politisk legitimt å si:

– Nå er vi på et nivå som fungerer.

– Nå prioriterer vi stabilitet.

– Nå velger vi kvalitet fremfor konstant vekst.

– Nå søker vi dypere utvikling, ikke bare mer aktivitet.

Det handler ikke om å mangle visjoner.

Det handler om å bygge samfunn som mennesker faktisk kan stå i – over tid.

Kanskje er vår tids modigste politiske handling å tørre å være fornøyd

Holm sin reise til Finland løfter et ubehagelig, men nødvendig spørsmål:

Hva skjer når vi gjør “alltid mer” til eneste mål?

Kanskje er det tid for en annen form for ambisjon.

En ambisjon som handler om robuste lokalsamfunn, trygge ansatte og tjenester som leverer fordi de har rammer som holder.

Det er fullt mulig å være både ambisiøs – og fornøyd.

Kanskje er det akkurat det vi trenger nå.

Karianne B Bråthen
Politiker og samfunnsdebattant