Singel firebarnsmor søker håp

«Mamma, kanj du få de´ enn you-tuber tel kjærest?»

Spørsmålet kommer ut av det blå, og jeg kikker skrått ned på den store slampen av en sønn som ligger slengt ved siden av meg i sofaen. Resten av firkløverbanden ligger også strødd foran TV-skjermen. Med hver sin kontroll mellom fingrene, og blikket stivt festet mot klossene de bygger hotell med.

(Det vil si, fireåringen bygger kanskje ikke så mye, men han er da delaktig på sitt vis, og jeg har bestukket brødrene tilstrekkelig slik at de aksepterer at han innimellom ødelegger mer enn han bygger opp.)

«En på 17 tenkte du?» svarer jeg lattermildt til den overraskende forespørselen, men han tar den ikke, og spør heller hvor gammel man må være for å kjøre bil. Jeg forteller om øvelseskjøring og 18-årsgrensen vi har her til lands for å ta sertifikat.

«Då bør han vær 18, og kjør Tesla. Men han må lik å spæll. Eller i hvert fall ikke vær så streng på aldersgrens på spællan så du e, mamma.»

Jeg betrakter brødrene etter tur. Har for lengst innsett at naturbarna mine har blitt geimergutter, lever relativt godt med det så lenge vi også kommer oss ut, men innser at det hadde vært fint med en fyr som forstår seg litt mer på denne teknologien enn hva jeg gjør.

Vi går ned til middag.

Tre av dem setter seg til bords mens den fjerde lar vente på seg. Etter hvert kommer det harde tramp ned trappa. Dunk, dunk, dunk. Fremtoningen er nydelig. Med ei diger pappeske tredd nedover den lille kroppen, er han som en Modern Art Ballerina. Jeg hever et øyebryn idet han benkrer seg til bordet.

«E en robot.»

Det er så vidt han rekker bort til vannglasset. Jeg skjuler et smil. Glem you-tuberen, vi trenger en barnehagelærer.

Guttene hiver innpå. De fortærer 117 poteter, 14 kilo kjøtt og 6 liter saus. Jeg sender en tanke til fremtidige lønnsforhandlinger. Stryk pedagogen. Jeg må finne en som jakter, fisker, fangster, slakter, sanker og sår. Ikke så dumt om han kommer fra en stor klan, heller. Med takhøyde. Og billige familieoppskrifter.

På et for meg usynlig signal er måltidet brått over, og ulveflokken fyker på gulvet med fornyet energi. Det er sverd og øks og sprettert og hvem fankern har henta sleiva fra kjøkkenet - legg den tilbake øgen fluks! og jeg endrer mening på ny. Det vi virkelig trenger er en fengselsbetjent eller noen med evne til ståldisiplin.

Som for å understreke stuper ungene i sofaen.

De har hoppekonkurranse over stoler. Turner i trappa. Slenger seg i gardinene. Plutselig gauler en av dem til, og det singler ei tann bortetter gulvet. Klirr, klirr, klirr. Stillheten i stua ljomer. Jeg legger hånda foran øynene. Trenger visst ikke rikle mer på den, nei. Jeg henter en klut til blodet, og tenker at den obersten bør byttes i en anestesisykepleier med et heller lemfeldig forhold til vareopptelling...

Tilbake på stua er tanna glemt, og kampen gjenopptatt. Jeg tar meg i å undres over hvordan det kan ha seg at vi fortsatt har naboer. Det må være den uka med pause når de er hos faren. Den uka gjør jo at også jeg lengter etter å få ungene hjem igjen, så...

Stemningen er elektrisk, og firerbanden slår seg virkelig løs. Det er krigshyl. Slåssing. Kung Fu, karate og svart belte i galskap. Altandøra flyr opp, og inn kommer en villstyring på gråtasstraktor. Ei bøtte med vann lister seg stille ut samme vei.

Jeg henter kaffekoppen. Sukker resignert. Never mind. Kan være singel litt til, jeg. Skal vi si en 10-12 år?

Han som la inn første bestilling med epic you-tuber-skills setter seg i fanget. Legger kinnet inntil mitt. Ei hånd lister seg rundt halsen min, og han tvinner håret rundt lillefingeren. Det er nesten så det drypper honning av den søte tonen i stemmen hans.

«Du mamma? Trur du kanskje at vi kan få oss enn hund eller to vest du får enn kjærest så kan hjelp oss å pass på den...?»