Samiske kulturminner fram fra glemselen

Endelig var dagen kommet da de første skiltene som viser til samiske kulturminner kunne settes opp. For femten år siden dukket ideen opp hos Toril og Knut Sivertsen at samiske kulturminner burde tas vare på og merkes slik at ettertiden kunne få kjennskap til den pitesamiske befolkningen og deres kultur i Tollådal-Saltfjell området.

Ingen å spørre

Knut forteller at da de begynte arbeidet med innsamling og registrering av gamle samiske kulturminner var det ingen å spørre, de gamle var allerede borte. De tok dermed fatt på et møysommelig arbeid, for bokstavelig talt å grave frem gamle minner fra glemselen.

Fra 2008 var ekteparet Sivertsen i full gang med innsamling og registrering av funnsteder. Registreringene ble levert årlig til Sametinget som de har et meget nært og godt forhold til. På sine mange vandringer i fjellet har ekteparet gjort en rekke funn som er registrert. De har også skrevet ned mange av sine opplevelser.

I nasjonalparken

Mange av registreringene ligger innenfor Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark som forvaltes av Nordland Nasjonalparksenter. Før inngrep gjøres i nasjonalparken er det er derfor nødvendig med tillatelse derfra.

Det har hele tiden vært en god dialog med Nasjnalparksenteret, og da ideen med skilting ble fremmet fikk de til svar at ”det var bare å kjøre på”.

Skilt-seremoni

Denne sommerdagen i vakre Tollådalen var det innbudt til høytidelig skiltseremoni. Fremmøtet var satt til Skolnes ved veis ende i Tollådalen. Mange hadde møtt frem, antallet kun begrenset av dagens regler for ansamlinger.

Med alvor, og sikkert mange tanker festet Knut og Toril skiltet med teksten: ”Du er nå inne i et samisk kulturlandskap”. Dermed var det gjort.

Bruk øynene!

Den øvrige teksten på skiltet lyder: ”Her har samene brukt området i hundrevis av år. Hvis du bruker øynene, kan du ennå se mange tegn som forteller om tidligere tiders bruk. For eksempel, når du krysser Gamåga går du inn på eiendommen Skolnes. Den har sitt navn etter sameskolen som på midten av 1700-tallet lå nettopp i området her. Langs stien til Bjøllåvatn forbi Tjiegnalis (Djupvatn) er det satt opp fire skilt som viser slike kulturminner. Men det finnes så mange, mange flere.”

God tur! – Buorre vádtsem!” Kulturminner er fredet etter norsk lov.

Annagrettas boplass

Turen gikk deretter videre til Bøverholmen og Annagrettatomta. Her var en flott bål- og rasteplass like ved en frodig Tollåga som fortsatt var grønn av isvatnet fra fjellet. En stor gamme ble reist på denne plassen i 1999 av Aksel Skoglund som er eier av området.

Her skulle så det første av totalt ni kulturminneskilt settes opp, det første til minne om nettopp Annagrettas boplass. Kort fortalt var Annagretta født i Arjeplog i 1849. Hun kom til Tollådal sammen med ektemannen Børs-Nils. De ble senere skilt og i en alder av 76 år vendte hun tilbake til Sverige og Ammarnes til fots med ei kvige og ei geit! Hun døde der i 1944 i en alder av 95 år.

Eplekake

Knut Sivertsen og Aksel Skoglund fortalte historien om Annagretta og hennes boplass. En kan fortsatt se rester av tuftene og en grop etter huset.

Ved bålplassen putret snart to store svartkjeler i Knuts regi, mens fru Toril laget til en stor kringle og ditto eplekake. Og at det smakte godt med den nydelige serveringen kan underskrives. Mens gjestene hygget seg i solskinnet fortalte Knut Sivertsen historier fra sine vandringer og funn av samiske kulturminner.

- All ære

Seniorrådgiver Arne Håkon Thomassen fra Arran i Tysfjord hilste fra Sametinget. Thomassen er ansvarlig for arkeologiavdelingen ved Sametinget og dekker Nordre Nordland.

Han fortalte om arbeidet med innsamling og registrering av samiske kulturminner sett fra sitt ståsted og avsluttet med, henvendt til Toril og Knut: ”All ære til dere for det arbeidet dere har gjort, og tusen takk! Håper dere fortsetter med det også i fremtiden”!

Offersted

Som et lite a pro pos til søken etter samiske kulturminner leste Knut fra en gammel bok fra 1889 skrevet av svenske Axel Hagemann som var skogforvalter i Saltdal 1881-1887. I boken skriver han om et samisk offersted som skulle befinne seg et eller annet sted ved Bjøllåvatn.

Dette offerstedet har Toril og Knut lett etter i mange år uten resultat. Men så i år på ettervinteren, på snøføre kom de sammen med Gunnar Storhaug like på plassen ved Bjøllåvatnet. Der lå den, nesten helt bar på en liten høyde. Og at de var kommet til riktig sted var de ikke i tvil om. Alt stemte etter beskrivelsen i boken. Litt av et tilfelle syntes de alle tre.

Morførra

Søndag 28. juni ble for øvrig det første skiltet innenfor nasjonalparkens grenser satt opp ved ”Morførra” av Toril og Knut Sivertsen. På skiltet står blant annet å lese: ”Kanskje er navnet fornorsket av det samiske ordet for tre, muorra. Eller at denne furua er så gammel (da den nok er flere hundre år gammel) at den ble oppfattet som mor til den omkringliggende skog. Det vites ikke.

Den har vært brukt av samekvinnen ved navn Sara Magdalena Andersdotter f. 1826, som pleide å henge kvann til tørk i nettopp denne furua. Kvanna ble så brukt i tilsetting i mat.”