Særdeles god underholdning

Jeg kan ta meg selv i å le meg skakk når jeg ser diverse hårsveiser og klesplagg. Hva tenkte vi egentlig på noen av de gangene? Hvorfor var det ingen som sa «det der er ikke greit».

Årsaken til der er vel fordi «alle» så sånn ut.

Selv gremmes jeg for eksempel over sveisen jeg hadde i 5. klasse. Den har for øvrig vært omtalt i denne spalten tidligere. Det ikke morsomt å se tilbake å se at man har lignet på storebroren til Kavring i «Brødrene Løvehjerte».

Jeg klarer for så vidt å le av det nå. Men det var en periode jeg skjemtes.

Nei, jeg er ikke naturlig rødtopp. Det var en feil jeg begikk på ungdomsskolen.

Men vi har vel alle hatt våre perioder?

Mamma og pappa på sin side har også svingt innom en del ulike stiler. Jeg husker jo ikke åssen de gikk kledd da jeg var liten. Og av naturlige og åpenbare årsaker, vet jeg heller ikke åssen de så ut før jeg ble født.

Nettopp derfor er det en fryd at det på den tiden ble fremkalt en hel masse bilder, som senere fylte opp album på album. Det er på grensen til ubetalelig når jeg ser gjennom fotoalbumene fra 70- og 80-tallet.

Jeg har sett mamma og pappa i matchende joggedresser. Svart og rosa. Utrolig lekkert. Det var ikke overlatt til tilfeldighetene. Nederst på beina, hvert sitt par med tresko.

Bilder fra en campingtur viser dem i slengbukser, nok en gang nesten identiske. I tillegg hver sin rosa t-skjorte. Pappa med stråhatt, mamma med solbriller, som minner mer om flue-øyne og langt brunt hår i flette.

Hvem sin idé var det egentlig å matche alt hele tiden? Jeg tror neppe det var pappa som stemte for å ta på seg rosa t-skjorte.

I albumet dukket det også opp et bilde av pappa med permanent. Ja, du leste riktig. Krøller. Jeg ser at uheldige hårsveiser kan være et tema for hele familien Kalbakk.

Storesøster ville ha permanent til konfirmasjonen. Hun krøllet alt. Inkludert panneluggen. Storebror har naturlige krøller og nektet å klippe seg. Til slutt minnet det om en real afro.

Alt er heldigvis foreviget og satt inn i album. Det går aldri an å slette det fra minnet. Dog, med mindre bildene faktisk fysisk forsvinner.

Mamma pleide faktisk å fikse håret til pappa når de skulle på fest. Ganske unikt.

Han var en nydelig liten baby og helt skjønn som barn. Men så skjer det noe i 13-årsalderen.

Da fikk han en idé om å bleke håret. Det ble ikke blondt, men lett oransje, som en blek gulrot. Det blir ikke bedre av at det tykke håret har delt seg i en midtskill, og foran henger en fyldig pannelugg. En oransje skjorte på overkroppen er bare med på å understreke den lyse luggen.

Nå har han heldigvis tatt til fornuften og blir bare bedre og bedre med åra.

Det er godt at man kan le av det i ettertid, selv om man der og da mente det i fullt alvor.

Jeg har mange ganger tenkt på om vi om 50 år kommer til og gremmes når vi ser hvordan vi ser ut i dag.

Jeg tror noen gjør det. Kanskje mest de som har blitt sittende fast i et uheldig tiår. Jeg for min del liker å tro at jeg er ganske midt på treet. Relativt nøytral, uten for store sprell i klesveien.

Men jeg skal passe på så jeg ikke blir for skråsikker. Det kan hende jeg sier noe helt annet når jeg sitter på gamlehjemmet og blar gjennom tusenvis av bilder, lagret på en datamaskin.