Rypetreff på stupkanten

Men jeg skal legge til at jeg ikke skal så veldig langt av gårde før jeg hører arbeidsaktivitet fra ivrige hytteiere som er i gang med å stelle på sine hytter, eller skal jeg si «fritidshus» - det er vel det det hele i dag er blitt...

Apropos dette, så ymtes det frampå av forskere at nettopp den stadige økningen av hytter, veier og andre menneskelige aktiviteter i våre fjellparadis, kan være med å medvirke til de dårlige rypesesongene. Vi skal vel heller ikke glømme at klima-
endringer også kan ha negativ betydning i dette kompliserte naturens samspill.
Ja, ja, nok om dette omdiskuterte tema i denne omgang, tilbake til min fjellrype-fotojakt...

Jeg har trasket rundt på dette digre høyfjellsplatået (ca. 900 moh.) i mange timer, uten å se ei rypefjær, bare noen hese ravneskrik har brutt stillheten. Har heller ikke sett eller hørt «liv» fra rypejegere.
Men langt av lei i ei fjellskråning over et vatn fanger kikkerten opp en ganske stor reinflokk, som ser ut til riktig å nyte den flotte dagen sist i september. Riktignok har et par digre reinsbukker det noe travelt med å holde ivrig og kåte ungbukker borte fra «damene». Det er jo brunsttid med alt hva det innebærer....

Jeg slår meg til under et velegnet utspring i en liten fjellhammer. Det er tid for å la kroppen få seg en pause og for å hive innpå en kaffeskvett og noen brødblingser. Solen greier ennå å varme, ja, en vandrefant kan sannelig bli en smule døsig av mindre enn dette.
Men det magiske soløyet synker imidlertid fort, en høstkveld er i kjømda og det er kanskje på tide å bryte opp og legge i vei retning heimover.

Da skjer det; jeg får øye på «noe» som beveger seg i ei lita helling i det steinete grå terrenget iblandet litt både is og snø - jøss, det er jo et par tre ryper som vimser rundt omkring der, men de er nærmest kamuflert bort, snakk om å «gå i ett» med naturen.
Jeg befinner meg i et kupert og nokså tøft landskap, og bare noen meter fra rypene bærer det stupbratt utfor og ned i avgrunnen...

Et kort øyeblikk står rypene stille ytterst på stupkanten, akkurat lenge nok til å bli foreviget. Så letter de og vips er de oppslukt av fjellandskapet.

Og selvfølgelig beveger rypene seg nettopp dit og helt ut på stupkanten, mens jeg ligger langflat på bakken og fikler med fotoutstyret og håper at «tiden er med meg» og at jeg er rask nok til å «fyre av» kameraet før de rastløse rypene tar til vingene og forsvinner.
Motivet er spennende og ikke akkurat hverdagskost...

CATO A. HULTMANN

Ja, ja, så ble da dagen for fotojegeren allikevel kronet med hell. Nå er det i hvert fall på høy tid å forlate den barske «foto-
arenaen» og finne seg en vei ned den bratte,
steinete og noe glatte fjellsiden. Heldigvis har jeg min gamle trofaste fjellstav med, den har så visst vært med på dette før og har
meget lang «fartstid», ja, så lenge har den fulgt meg rundt i kongerikets fjell og dalganger at den lange og seiglivete stålpiggen til slutt var så nedslitt at den har måttet vike plass for
en ny...