Teppefall i kulturbransjen

Konkursen i Salten Event er et nytt eksempel på hvor sårbar arrangørbransjen faktisk er, også i små lokalsamfunn som her i Indre Salten.

Jøran Jensen er slett ikke alene om å måtte gi seg, og det et godt stykke etter at leken var god. For det er ikke gøy, verken for arrangør eller leverandør når regningene ikke blir gjort opp og noen blir skadelidene.

Det er noen få giganter i Norge som driver med dette for å bli rike, men for de fleste som arrangerer konserter, festivaler og kulturkvelder i Nord-Norge, er det ikke snakk om raske penger. Det er snakk om lidenskap.

Om å skape liv, møteplasser og minner i lokalsamfunn der kulturtilbudet ellers kan være tynt. Men det er også en bransje preget av ekstrem risiko, små marginer, store forskudd, uforutsigbart publikum og stadig høyere kostnader.

Det er ingen som selger cd-plater lenger, og man kan ikke leve på en tier i ny og ned fra milliardæren i Spotify. Så derfor skal artistene i dag tjene sine penger på scenen, og det er en kostnad som har mangedoblet seg på bare et tiår.

Det er noe som absolutt alle arrangører har måttet kjenne på disse årene som er gått. Det eneste som ikke går ned, er forventingene til hva man må få oppleve på scenen. Den kabalen som skal legges mellom lovende og potensielt kommende store artister, de som er svindyre og etablerte, og ikke minst, de som var store før men har nå blitt billigere å hente, den er stadig verre å få til å gå opp.

Selv de som har drevet i denne bransjen i generasjoner kan finne det nærmest helt umulig. Jeg må bare si det, jeg misunner dem ikke. Det må være tungt å føle på at det er mange som ikke er fornøyde, selv om man strekker seg både fram og tilbake for å få det til.

Men denne bransjen er nådeløs om man ikke innfrir. Og som mange av de store har fått føle på det, det kan snu nærmest over natten. Selv en maskin som Parkenfestivalen i Bodø hadde en ende til slutt.

Når Jøran Jensen nå må kaste kortene og erklære Salten Event konkurs, er det ikke bare et tap for ham personlig, men også for kulturmiljøet i Indre Salten. For selv når idéen er god, gjennomføringen solid og engasjementet stort, kan én dårlig kveld være nok til å velte hele økonomien. Når det i hans tilfelle blir flere av dem, så er det kanskje ikke så rart det er skifteretten neste.

Samtidig er det verdt å huske hva som faktisk står på spill. Uten arrangører som tør å ta sjanser, finnes det heller ingen lokale konserter, dansefester eller festivaler. Kultur er ikke noe som skjer av seg selv, det er mennesker som stiller opp, låner utstyr, henger opp plakater og tar økonomisk risiko på vegne av fellesskapet.

Hvem er det sin feil? Det er vel kollektivt på sett og vis. Arrangørene for å ikke levere et nok attraktivt produkt, og alle oss andre som ikke drar dit likevel. Hvis begge senker forventninger og krav en smule, er det kanskje håp likevel.

Men for Salten Event, er det toget gått. Så gjenstår det å se om det fremdeles er liv laga for Oktoberfesten, Home For Christmas og de andre arrangementene de har stått bak.

Kultur er ikke luksus, det er lim. Og limet holder ikke hvis ingen tør å blande det.

Scenelyset kan skrus på igjen. Men bare hvis noen tør å slå på bryteren.