Roger (48) holder oppe motivasjonen, fordi han ser en ny generasjon som vil holde liv i familiebedriften: – Det gir mening

– Jeg husker sommeren 1980. Jeg hadde fylt ni år og var ute og fôret fisken alene i ei lita jolle uten redningsvest. Jeg hadde akkurat blitt sterk nok til å ro ut til den hjemmesnekra merden, forteller Øksheim.

Oppdrettsnæringen var i sin spede begynnelse i Saltdal. Jan Øksheim og Knut Harry Edvardsen utforsket mulighetene for å skape sin egen arbeidsplass. Merdene var bygget i tre og målte fire ganger fire meter, bygget med isopor, trevirke og gamle bildekk.

– Det har skjedd veldig mye siden den tid, og heldigvis for det. Det har vært en lang og veldig spennende reise, sier Øksheim.

Det er denne reisen vi skal få være med på. En reise med opp- og nedturer, utprøving og feiling, og en vilje til å satse med gård og grunn som innsats.

Den spede begynnelse

50-60-tallet
• Oppdretts-pionerer henter inspirasjon fra Danmark og forsøker på oppdrett av ørret på starten av 1900-tallet. De lyktes ikke og anlegg ble nedlagt.
• På 50-tallet opprettes det produksjon av både stamfisk og matfisk, igjen med inspirasjon fra Danmark.
• På 60-tallet begynner produksjon i hav. Større fisk skaper nye markeder som skiller Norge fra Danmark.

Det er rundt påsketider året 1957. Tiåringen Knut Edvardsen brøyter seg vei til Vikelva med spett og spade i hendene. Høsten i forveien har han fanget vill ørret fra elva, og oppbevart dem i en innhegning i elva.

Unggutten var ikke sikker på hva som var ho- eller han-fisk, men etter hvert blir fisken gyteklar og han får presset ut rundt 200 rognkorn som han befrukter med melke fra han-fisken.

Den befrukta rogna setter han ut i en bekk som han vet ikke bunnfryser, og det er dit han er på vei denne senvinterdagen. Spent måker han bort snøen, hakker hull i isen og finner det han har kommet for.

– Jeg tok med meg rogna hjem i en bøtte og satt den på kjøkkenbordet, før jeg helte det i en djuptallerken. Jeg så at øynene beveget seg inni øyerogna, og jeg husker at faren min var imponert, sier Edvardsen.

En drøm og ambisjoner

- Siden har jeg klekket rogn mer eller mindre i alle år, sier 72-åringen, som nå har pensjonert seg fra jobben på Salten Smolt som ligger bare et par hundre meter fra hjemgården.

Det er der Vikelva kommer ut av fjellet med næringsrikt og temperert vann, perfekt for klekking av rogn og produksjon av settefisk. Det var her Edvardsen sammen med Jan Øksheim og Yngve Aase fikk klekket grunnlaget for det vi i dag kjenner som Edelfarm. Et selskap som har et tresifret antall millioner i omsetning.

– I mange år var det bare en hobby kombinert med annet arbeid, men i 1983 gikk vi sammen og satset i et selskap. Vi fikk reetablert en gammel matfisk-konsesjon i Øksengård, og siden den gang har det bare ballet på seg, sier Edvardsen.
Det første selskapet fikk navnet Edelfisk, men da matfiskproduksjonen kom i gang kom Edelfarm-navnet.

– Drømmen var å skape arbeidsplasser og å holde på med det man hadde lyst til.

Denne artikkelen er laget i samarbeid med Senter for undersøkende journalistikk (SUJO) i Bergen.

Pionerfasen

70-tallet
• I 1970 driver 55 selskaper med oppdrett i Norge, og førstehåndsverdien av all slaktet laks og ørret er til sammen 7 millioner kroner.
• I 1973 kommer den første oppdrettsloven, og det kreves konsesjon for å drive oppdrett.
• Det er kun lov å eie én konsesjon, og den må drives av eieren.
• Hvert år fra 1972 til 1975 øker produksjonen med 50 prosent i året.

Det var i slutten av denne pioneer-tiden Roger vokste opp, og det han var vitne til var unikt i Nord-Norge.
Klekkeriet og settefiskproduksjonen Edvardsen drev i Vik på 60-70-tallet, hadde kun konkurranse fra Tysfjord Ørret og Laksefarm. Ingen andre var så tidlig ute. Dette var lenge før det var store penger i næringen.
– Jeg kom inn i næringen kraftig underbetalt med ti kroner i uka i flere år, sier Øksheim med et glis.

Drevet av en fascinasjon for laksen, og en vilje til å tjene egne penger fortsatte han å gå i lære på merdekanten like ved hjemgården. Utover 80-tallet var det fortsatt robåt og minimalt med hjelpemidler.

– Alt ble løst med håndmakt og enkle løsninger, sier Øksheim.

Risikosport

80-tallet
• Etter en pause på fire år, tildeles igjen nye konsesjoner i 1981. 800 søknader ventet, folk skjønte at det var penger å tjene.
• I 1985 produseres det 34.165 tonn laks i Norge.
• I 1985 sliter næringen med tilgang til kapital, og det bidrar til ny oppdrettslov. Eierne må ikke selv drive anlegg, men må ha lokal tilknytning.
• Sykdommer og rømminger blir et problem.
• I 1987 brukes det 50 tonn antibiotika i næringen.

Utfordringene stod i kø for næringen, og spesielt sykdommer var et problem. Næringen hadde ikke utviklet vaksiner, og antibiotikabruken skjøt i været.
– På den tiden var det ekstrem risikosport å drive oppdrett, mener Øksheim.

Ved utgangen av 80-tallet kom det endelig effektive vaksiner, og med det var så godt som alle bakteriesykdommer under kontroll. Antibiotikabruken stupte, men da næringen trodde de kunne fokusere på utvikling på nye områder, kom eventyret til en plutselig slutt for mange.

Inngangen på 1990-tallet blir svart. Etter å ha forsøkt å motvirke prisfall ved å fryse laks, går Fiskeoppdretternes salgslag konkurs. Mange oppdrettere taper mye penger fordi de har usikrede krav i salgslaget. For Edelfarm innebærer det et tap på over to millioner.

– Det ble et kjempekrakk i næringen og mange konkurser. Det var en overproduksjon i forhold til hva markedet ville ha. Mange måtte gå fra hus og hjem og mer til. Det var rett og slett stygt, sier Roger Øksheim.

Edelfarm overlevde, og Øksheim kom tilbake fra akvakulturutdanningen i Meløy med framtidstro, som en del av den nye generasjonen utdannede oppdrettere.

– Utover 90-tallet ble næringen mer profesjonalisert, vi fikk inn fôrautomater, fôringssystemer og motorbåter, forteller Øksheim.

Storkapital

90-tallet
• I 1990 produserte de ti største selskapene åtte prosent av all laks og ørret.
• Fra 1986 til 1993 går 205 oppdrettsselskaper konkurs. Årsaken er overproduksjon og konflikt med EU, som mener laksen selges til dumpingpriser.
• Oppdrettsloven endres: Igjen er mangel på kapital en årsak. En bedrift får eie flere konsesjoner og storkapitalen kommer inn.
• Det er ingen begrensninger for hvor mye som kan produseres på hver konsesjon.

I oppdrettsnæringens tidlige faser var det kun én konsesjon per oppdretter, men på 90-tallet ble det åpnet opp for å samle flere konsesjoner på de samme hendene.

Det gjorde at utviklingen skjøt fart, og forløperen til verdens største oppdrettsselskap, Mowi, vokste fram i denne tiden gjennom oppkjøp av gründerbedrifter og konserner kysten rundt.

– Da kom du til et punkt hvor du ble akterutseilt dersom du kun eide én konsesjon, sier Øksheim.

Fra å ha vært en bigeskjeft for fiskere, gårdbrukere og entusiaster, gikk næringen over til å bli en industri drevet framover av at større kapitalkrefter kom inn.

Øksheim mener industrialiseringen løftet hele næringen, og gjorde dem i stand til å produsere trygg og god mat på et helt annet nivå enn tidligere.
– Du kan sammenligne det med et nordnorsk småbruk i størrelse og effektivitet før 90-tallet. I dag er vi storbønder alle sammen, om vi har lite eller mye. Det ga også grunnlag for å investere, sier Øksheim.

Ung sjef

90-tallet
• I 1991 innfører USA 26 prosent straffetoll på norsk laks. Over natten er norsk laks ute av markedet.
• I 1997 blir Norge og EU enige om en lakseavtale, som sikrer tilgang til markedet etter langvarig konflikt. EU mente laksen ble solgt til dumping-priser.

Etter akvakulturutdanning tok det bare to år i næringa, før Øksheim var klar for større utfordringer i familiebedriften. Han begynte på brevkurs i økonomi og administrasjon.

Men så, i 1995 fikk faren Jan kreft, og studiene måtte legges til side.

– Jeg var bare 24 år da jeg måtte overta som assisterende daglig leder første gang. Det var mildt sagt hektisk, husker Øksheim.

Samme år var det igjen tøffe tak for norsk oppdrettslaks. Markedsadgangen til EU og USA ble begrenset over natten.

– Vi ble pålagt straffetoll i EU, og ble utestengt fra det amerikanske markedet. Utfordringene stod i kø.

På høsten kom gladmeldingen om at faren var friskmeldt, men gleden ble kortvarig. Bare to år senere døde han av sykdommen.
De andre gründerne hadde solgt seg ut av bedriften, og dermed hvilte det på Roger Øksheims skuldre å utvikle familiebedriften videre.

Nær konkurs

2000-tallet
• I 2009 produseres det 962.000 tonn laks i Norge.
• Norges avtale med EU går ut i 2003, og i 2005 får laksen en minstepris. Norske oppdrettere fokuserer på nye markeder fordi EU-krav skaper merarbeid.
• I 2007 står de tre største selskapene for halvparten av produksjonen.

I de påfølgende årene går det mer eller mindre på skinner for en stor del av de framvoksende kystbedriftene. Prisene for laks er gode på starten av 2000-tallet, og det investeres i framtiden. Men det skal ikke vare, for i 2002 stuper lakseprisene og de holder seg lave fram til 2004. Øksheim talte på knappene, og så skifteretten nærme seg. Hadde ikke prisene steget da de gjorde det, tror han halvparten av norske oppdrettsselskaper ville gått konkurs.
– Vi hadde egenkapital til å drive i seks måneder til, og så ville det vært kveld og mørkt, sier Øksheim.

Det var ikke første gang selskapet lå tynt an økonomisk.

– Etter at jeg tok over har vi sett konkursspøkelse i øyene to ganger, om ikke tre. Det er i overkant spennende å se at det bare er å levere fra seg alt, om ikke ting bedrer seg innen noen måneder. Det er risiko, risiko, risiko. Markedstilgang, valutasvingninger og sykdommer.

Han hadde likevel ikke latt seg skremme av nedturen, og underveis hadde han sikret selskapet en ekstra konsesjon i 2003.
– Bankene ville ikke låne oss penger, og jeg hadde derfor tatt lån til over pipa for å få råd til å gi staten de fem millionene de skulle ha for konsesjonen, forteller han.

Husker historien

2010-tallet
• I 2014 produserer Norge 1,3 millioner tonn laks.
• 130 bedrifter og 1.011 konsesjoner er i drift samme år.
• I 2013 kan ett enkelt selskap eie inntil 40 prosent av alle konsesjoner, lenge var grensen 25 prosent.

Det skulle vise seg at sjansen han tok kom til å betale seg. Med stigende laksepriser dannet investeringen grunnlaget for suksessen bedriften har hatt etterpå.
– Siden den gang har det vært greit å være oppdretter, med unntak av i 2012, sier Øksheim.

Det året steg den globale produksjonen av oppdrettslaks med 20 prosent, og presset på nytt prisene i kne. Mange tapte penger, mens andre så vidt greide å komme i null.

– Det er bare seks år siden, og det kan være greit å ha med seg både for oss som driver i næringen og folk som er rundt oss. Veien mellom himmel og helvete er mange ganger svært kort, sier Øksheim.

Han tror næringen hadde godt av nedturen fordi den minnet aktørene på at det kommer både nye oppturer og nye nedturer.
– Vi fikk en påminnelse om at vi skal ta vare på det vi har.

Spesiell tid

2010-tallet
• I 2015 hadde norske oppdrettere i gjennomsnitt et overskudd på 23 prosent.

Fra bunnen i 2012 har det bare pekt én vei for næringen, og knapt noen næring noe sted kan vise til sammenlignbare driftsmarginer. Det snakkes om superprofitt, eller supersyklus, ekstraordinære resultater for store og små bedrifter.
– De siste fem årene er veldig spesiell i norsk oppdrettshistorie. Jeg tror ikke vi noen gang har sett en slik periode, som sammenhengende har vært så positiv og god, sier Øksheim.

I årene 2013 til 2017 gikk Edelfarm med et samlet driftsoverskudd på 253 millioner kroner. Det har åpnet en ny verden av muligheter for Øksheim. Han investerer nå i langt mer enn laks, deriblant pub og hotell. I tillegg oppretter han en forretningsbank for kysten.

– Det har bestandig vært artig å være fiskeoppdretter, men mange ganger har det vært mer spennende enn artig, sier Øksheim.

Store investeringer

Han mener fortjenesten har gjort det mulig for næringen å ta spranget inn i framtiden.

– Vi har store framtidsplaner, og vi ser at skal vi være med i den videre utviklingen i bransjen må vi ta både store og tunge investeringer, sier Øksheim.

De lokale oppdretterne har begynt jobben med å bygge opp et nytt smolt-anlegg i Brevik til 600 millioner kroner. I tillegg er det investert tungt i videreforedling og nytt slakteri. De har også søkt om utviklingskonsesjon, og så langt satset 40 millioner sammen med industrigiganten Technip på nye semi-lukkede merder. Men Fiskeridirektoratet avslo søknaden rett før nyttår, og det pågår nå en ankeprosess.

– Vi reinvesterer 90 prosent av det vi tjener, i første rekke i de selskapene vi har i fem Salten-kommuner, sier Øksheim.

Han anslo før 2019 at Edelfarm sammen med samarbeidspartnerne i Salten Aqua, vil investere rundt én milliard norske kroner de neste 3-4 årene.

Håper det fortsetter

Øksheim håper næringen også framover vil oppleve god inntjening, fordi investeringsbehovet er stort.
– Det er investeringer vi må gjøre, for å klare å være med og konkurrere i verdens mest spennende næring, sier Øksheim.

Til tross for at han er blitt blant de mest innflytelsesrike menneskene i næringslivet i Salten, er han ydmyk for situasjonen han står i.
– Jeg er stort sett den samme personen som jeg har vært. Jeg kjører litt nyere bil enn for fem år siden, men den hadde jeg i 13 år, så det var kanskje på tide å bytte den.

En kombinasjon av hardt og klokt arbeid, og en porsjon flaks mener han er grunnen til at Edelfarm er der de er i dag.
– Det handler om at man over generasjoner har stått på og tatt risiko, gjort en god jobb, vært dyktig. Så må du være litt heldig også, ellers går det ikke.

Nå er han glad for at barna Alice (28) og Jan-Robert (23) har begynt å jobbe i firmaet og kan videreføre arbeidet faren startet på for over 35 år siden.
– Det er artig at begge de eldste ønsker å ta familiebedriften inn i framtiden, og at prosjektet lever i beste velgående - og forhåpentligvis blir videreført i minst like mange år.

– Det er det som virkelig gjør at jeg holder oppe motivasjonen de dagene det er tungt. At man bygge noe som kommer både familien og lokalsamfunnet til gode, det er glede, sier Øksheim.
– Livet er godt.