Kongelige skandaler

Det er nok mange som tenker at det er mye styr med de kongelige for tiden.

Kronprinsesse Mette-Marits kontakt med Jeffrey Epstein. Marius Borg Høiby, som er tiltalt i en alvorlig straffesak. Prinsesse Märtha Louise, som gjennom flere år har skapt debatt, først med sin vei ut av de offisielle kongelige oppgavene, senere med forholdet til og ekteskapet med Durek Verrett. Og nå står kronprinsesse Mette-Marit på venteliste for lungetransplantasjon.

Det siste er ikke en skandale. Det er alvorlig sykdom. Og selv om noen mener det hele får for mye eller feil oppmerksomhet, eller at sykdomsbeskjeden brukes til å flytte fokus bort fra andre saker, må akkurat den delen behandles med en viss anstendighet. Når legene bekrefter alvoret, er det ikke helt på sin plass å spekulere i alternative motiver.

Likevel, mange av oss kan kjenne på at det er litt vel mye kongelig stoff i monitor. Litt for mange saker. Litt for mange overskrifter. Litt for mye uro rundt mennesker og en institusjon som egentlig skal være samlende, rolig og hevet over hverdagsmaset.

Mange vil helst avvikle hele ordningen og innføre republikk i Norge. Andre mener tvert imot at det fortsatt er viktig og en styrke for landet å ha et apolitisk statsoverhode. En konge som ikke er valgt i en valgkamp, ikke tilhører et parti, og ikke skal mene noe om statsbudsjett, skattepolitikk eller kommunesammenslåing.

Flest av oss står et sted midt imellom. Ikke nødvendigvis glødende monarkister, men med stor respekt for kong Harald og dronning Sonja.

For oss her i Indre Salten kom kongehuset litt mer i fokus da kongeparet denne uken besøkte Beiarn. Med det har de vært i alle kommunene i Nordland og Nord-Norge. Nå mangler bare fire kommuner i Norge før kong Harald har besøkt alle landets kommuner gjennom sine år på tronen.

Det er et flott kongepar vi har. De har fylt rollen med alvor, varme og pliktfølelse gjennom mange tiår. Men alt har en ende. I Danmark valgte dronning Margrethe i 2024 å abdisere og overlate tronen til sønnen, i stedet for å vente på en naturlig avgang.Så det er ikke så rart at mange av oss, royalister og andre, begynner å tenke: Hva skjer den dagen kongeparet vårt ikke lenger er der?

Vil kongehuset fortsatt være en samlende kraft i et samfunn som allerede virker mer oppjaget, splittet og kaotisk enn før?

Men er det egentlig så veldig mye mer ståk og skandaler rundt de kongelige? Eller er det bare kongelig som vanlig – i vår tids drakt, med vår tids offentlighet og alle kameraer rettet mot dem?

De kongelige har til alle tider vært omgitt av skandaler. Før handlet det om kriger, arverekker, utenomekteskapelige barn, elskerinner, brutte allianser, innavl og abdiseringer. Senere har det handlet om skilsmisser, upassende ekteskap, private utskeielser, pengebruk, kritiserte vennskap, alternative behandlingsformer og gråsoner mellom privatliv og offentlig rolle.

I Storbritannia har de kongelige hatt sin del. Edward VIII abdiserte for å gifte seg med Wallis Simpson, og tronen gikk videre til broren, kong George VI, bestefaren til kong Charles. Charles og Diana ble et kongelig ekteskap som raknet foran hele verden. Prins Andrew ble et bilde på hvor ødeleggende forbindelser til Jeffrey Epstein kunne bli for en kongelig institusjon.

I Sverige har de kongelige hatt sine runder med kong Carl Gustaf og anklager om utsvevende privatliv. I Danmark har det vært strid om titler, arverekke, roller og interne familiekonflikter. Selv dronning Margrethes beslutning om å ta prinse– og prinsessetitler fra noen av barnebarna ble en stor offentlig sak.

Vi liker gjerne å tenke at våre kongelige her i Norge har vært litt ryddigere, litt mer jordnære og litt mindre skandalepregede enn de andre. Men det har ikke alltid stemt her hjemme heller. Da daværende kronprins Harald ville gifte seg med Sonja Haraldsen, var det ikke en hyggelig folkefest fra første stund. Det var kontroversielt. Hun var ikke kongelig. Hun var «fra folket». I dag er det nesten umulig å forstå at dette kunne være et problem.

Men det betyr ikke at dagens kongelige bare kan lene seg tilbake og si at det alltid har vært sånn. For dagens uro er alvorlig nok. Epstein-saken handler ikke om sladder. Straffesaken mot Marius Borg Høiby handler ikke om kongelig fjas, men om alvorlige anklager og fornærmede mennesker. Märtha Louise og Durek-debatten handler ikke bare om smak og behag, men om grensen mellom tittel, kommersialisering og troverdighet.

Denne perioden kjennes nok krevende. Ikke fordi de kongelige plutselig har fått problemer. Men fordi problemene ikke lenger kan gjemmes bort bak hoffets lukkede dører. Ting blir synlige. De blir diskutert og tolket av oss, folket. Også sykdom, sorg og familiekriser.

Kongehuset skal være noe annet enn oss andre. Samtidig består kongefamilien av mennesker som er akkurat like sårbare, feilbarlige og sammensatte som oss andre. Det er hele paradokset.

Akkurat nå framstår kongehuset fortsatt som en samlende institusjon, samtidig som kongefamilien framstår som en familie i krise. Begge deler kan være sant.

Presisering: I en tidligere versjon av dette synspunktet, og i papirutgaven, brukte jeg «kongehuset», «kongefamilien» og «de kongelige» noe om hverandre. Det tar jeg selvkritikk på, og dette er nå rettet opp i nettversjonen. Hovedpoenget i teksten er likevel den offentlige uroen rundt de kongelige som historisk fenomen.