Rakel (30) flyttet mot strømmen og tok over hjemgården

Det freser i vaffeljernet på kjøkkenbenken og knitrer i vedovnen. Den sender et varmt lys ut i rommet. Det lille kjøkkenbordet er dekket til tre personer, med blomstrete kaffekopper og rørt rips i en glasskål.

Vi er i det lille huset der Rakel bodde da hun var lita. Nå er det hun og kona Ida Nilsen Aune (35) som bor der, mens pappa Terje Nystabakk og mamma Ann Katrin Sætrevik bor i det store huset vegg i vegg.

Artikkelen fortsetter under bildet.

I juni 2018 flyttet Rakel hjem til Sørfold, og ved årsskiftet overtok hun buskapen og drifta av gården. Overtakelse av hus og eiendom tar de i løpet av året som kommer. Det er mye papirarbeid som skal til.

- På et eller annet plan har jeg alltid tenkt at jeg skulle overta gården. Jeg har jobbet en del her og vært interessert i drifta, forteller Rakel.

Hun er yngst av tre søsken, men verken Solmund eller Rebekka hadde tenkt å overta gården, så da var det åpent for Rakel.

Både Rakel og søsknene har utdannelse innenfor kultur eller musikk. Nå tar hun agronomutdanning, samlingsbasert på Sortland. Det kan være greit å ha med seg i tillegg til erfaringa fra arbeidet på gården.

- Jeg har opplevd både lette og vanskelige tider, og vet at det tidvis kan være tungt å drive gård, sier hun.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Det er flere grunner til at hun vil føre drifta av familiegården videre.

- Jeg har interesse for landbruk og trives med arbeidet. Det handler også om en måte å leve på.

Rakel har bodd 14 år i by, men føler at hun lander på en annen måte hjemme i Sørfold.
- Jeg liker denne livsstilen. Man er bundet, men samtidig har man en frihet til å legge opp arbeidsdagen selv, forklarer hun.

Terje Nystabakk (67) er glad for at han slipper å legge ned drifta.

- Det ville vært en veldig vanskelig avgjørelse å ta. Nå er det en helt annen situasjon. Samtidig føler jeg meg moden for å slutte i jobben, innrømmer han.

De siste fem-seks årene har han hatt problemer med ryggen, og har tidvis måttet leie inn ekstra hjelp på grunn av det.

For Rakel er det viktig at bruket hun overtar er av en slik karakter at hun kan drive det samtidig som hun har mulighet til å gjøre endringer hvis hun vil.

- Den friheten har vært viktig i alt jeg har gjort, at økonomien ikke er avgjørende for om jeg skal fortsette å drive gården, sier hun.

- På 90-tallet var det en periode det var vanskelig å drive, og jeg var veldig bevisst på å ikke låne noe særlig med penger, forklarer Terje.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Hun regner med at det blir mindre reising som frilansmusiker nå.

- På våren og sommeren er det mye arbeid på gården, og interessen for å reise er ikke like stor som før. Jeg har fortsatt lyst til å jobbe med musikk og kunst, men må finne andre måter å gjøre det på nå.

Kona Ida er inspisient av yrke, og er i disse dager på jobb med en opera i Bergen.

- Vi er avhengig av annen inntekt fram til høsten. Først da får vi avkastning fra gården, sier Rakel.

Terje er fortsatt delaktig i gårdsarbeidet, og det er han som drar ut med den ene traktoren for å brøyte og strø på gården og hos naboene.
- Hans arbeidskraft, kunnskap og erfaring er uvurderlig. Vi hadde vært i en helt annen situasjon hvis ikke vi hadde hatt den hjelpa, sier Rakel takknemlig.

- Jeg har vært mye alene med gårdsarbeidet, så dette føles som en luksussituasjon. Nå er vi opp mot fire i lag om jobben. Dette har jeg sett fram til i mange år, sier Terje.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Selv var han nest yngst i en søskenflokk på seks, og overtok drifta da han var 27 år gammel, altså for 40 år siden.

- Jeg startet litt på samme måten som Rakel ved at faren min tok fjøset på vinteren mens jeg var på fiske. Den gangen var det 15 sauer og en hest på gården, minnes Terje.

Nå er det 130 sauer og ti høner i fjøset.

Terje har brukt å leie inn arbeidskraft når det har vært mye å gjøre eller han har vært sykmeldt.

- Vi har hatt faste drenger i onna i mange år. Det har også vært et tilsig av utenlandsk ungdom gjennom utvekslingsprogrammet til 4H i Bodø. En av dem kom også tilbake på ordinær jobb, og en familie bodde her i flere år.

Rakel ser også for seg å leie inn ekstrahjelp når det er behov.

Artikkelen fortsetter under bildet.

En arbeidsdag kan variere fra tre til tjue timer, ut fra tidspunktet på året. Nå om dagen er det fjøsstell morra og kveld, forberedelser til neste fôring, og snøbrøyting på timeplanen.

Under lamminga i mai er det noen som følger med hele tiden, og i slåtta er det også ekstra lange dager.

- Jeg har egentlig ikke noen favorittårstid på gården. Jeg tror det er nettopp det jeg synes er det beste - at arbeidet og hverdagen følger årstidene, sånn at det er variasjon gjennom året. Hver årstid har noe som jeg liker og gleder meg til, forteller Rakel.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Nå er det hundre hvite sauer og 30 villsauer i fjøset. De krever litt forskjellig.

- Det kan jo hende jeg vil gjøre noen endringer på sammensetningen. Villsauene er lettere å ha, men samtidig gir de mindre kjøtt, sier Rakel.

Hun ser også utfordringene som er i dag med dårlige kjøttpriser og overproduksjon.

- Jeg håper næringa klarer å justere seg ned. Det merkes at mange bygger stort på kort tid.

Ute er det høye brøytekanter rundt husveggene. Snøbygene visker ut landskapet på den andre siden av fjorden og gjør konturene av fjellene over oss uskarpe.

Gården ligger i et såkalt utvalgt kulturlandskap. I år er det ti år siden det ble åpnet.

- Det legger noen føringer for drifta, og det gir litt mer jobb, men samtidig inntekter, sier Terje.

Artikkelen fortsetter under bildet.

For ti år siden holdt de på å gi opp å slå noen av de verste bakkene på gården, og det var begynt å gro igjen.

- Med ekstra inntekt fikk vi mulighet til å leie inn folk til det arbeidet. Det er fint når det blir slått i bakkene, synes Terje.

Det utvalgte kulturlandskapet er positivt for nærområdet, mener Rakel.

- Folk ser på omgivelsene på en annen måte etter at det fikk den statusen, og flere velger å slå markene sine.

Det er også flere i bygda som har fått tilskudd til å sette i stand bygninger.

Rakel mener at man må tenke ordentlig gjennom og være sikker på at man har lyst til å overta en gård før man tar et slikt valg som hun har gjort.

- Det må være en driftsform og et omfang man trives med, sier hun.
- Det er jo omtrent som å ha unger i 40 år, skyter Terje inn.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Venner og kjente av Rakel synes det er litt artig og tøft at hun har flyttet hjem for å overta gårdsdrifta.

- Mange heier på prosjektet, selv om de ikke kunne tenke seg å gjøre det samme selv. For noen handler det rett og slett om det å flytte på landet. De tror det skjer lite her, men det kan jeg tilbakevise på det sterkeste, slår hun fast.

Da hun bodde i by, savnet hun det å bo nært naturen.

- Bare det å gå utenfor døra er en naturopplevelse. Jeg savnet også å ha plass rundt meg, og det at man ikke nødvendigvis trenger å være stille klokken 23.

Det å ha muligheten til å dyrke egen potet og grønnsaker, og å ha fri tilgang til å plukke bær og sopp om høsten var også et savn da hun bodde borte.

Artikkelen fortsetter under bildet.

En mild vind bærer bud om værskiftet som nærmer seg, og det er en pause mellom snøbygene.

Vi går opp mot låvebrua, og Rakel åpner en dør som det henger en hestesko på. Det klaprer i små klover inne på gulvet. Her er det villsauene som bor.

- Tikka tikka, sier Rakel, mens de sky, gråsorte individene trekker seg sammen lengst unna oss.

Hun går inn i siloen for å kaste ned fôr til fjøset der de hvite sauene bor.

- Det er nok noen som lar seg imponere over at vi gjør dette med håndmakt. Jeg kjenner at jeg har fått flere muskler enn jeg hadde da jeg flyttet hjem, smiler Rakel mens hun spidder et nytt fange silofôr med høygaffelen.