Penger i koppen, eller ikke?

I tirsdagens utgave av Saltenposten skrev vi om menigheten Betania som sørget for at fem tiggere kunne forlate Fauske, og starte på den lange hjemreisen til Romania.

Unge og omsorgsfulle Elin Slåtten i menigheten kunne bare ikke passere tiggerne på gata uten å gjøre noe for dem.

Hun fikk familien med på å hente dem, ta dem inn i varmen og snakke med dem. Det viste seg at inntjeningen med å tigge ikke er så bra på Fauske, og at de ikke hadde penger til å komme seg hjem.

De overnattet i bilene om natta og satt ute hele dagen med koppene sine.

Det gjorde inntrykk på Betanias menighet, og de startet en dugnad for å samle inn penger, gi mat, klær og overnatting.

En kan trekke paralleller til Shirley Bottolfsens innsats i Bodø her noen år tilbake da tiggere fra Romania inntok storbyene i hopetall.

Så vidt jeg husker, fikk hun sendt en del tiggere hjem, men noen kom tilbake igjen. Nylig avgåtte biskop Tor B. Jørgensen lot til og med tiggere overnatte i hagen sin og benytte fasiliteter inne i huset.

Jeg må også innrømme at jeg har passert noen av de som ble avbildet i avisa. Jeg har hastet forbi og ikke gitt dem noe. Men ikke uten å føle et stikk av dårlig samvittighet og spurt meg selv om jeg er et dårlig menneske.

Hvor mye kan man egentlig gi av sin egen lomme for å oppnå god samvittighet? Vel, det har jeg ikke funnet ut.

Da akuttmottaket i Sulis poppet opp og ble fylt opp over natta, så var jeg en av de som ryddet på loft og i skap for å gi av overfloden. Givergleden har vært stor blant oss innfødte i Indre Salten, og vi vil vise at vi bryr oss i form av gaver, lester, reflekser, ballongfest og besøk.

Men, det er et men. For mange av de enslige asylsøkerne (deriblant immigranter) som kommer til Norge har familie igjen i hjemlandet sitt, og de kommer til å sende penger dit.

Og hva er egentlig forskjellen på de stakkarene fra romfolket som sitter med koppen i hånda og en del av de som sitter på mottak? Hvor mange av de på mottak er egentlig flyktninger?

Alle de fem tiggerne som har oppholdt seg på Fauske de siste ukene, har barn og familie hjemme i Romania.

Men det er ikke arbeid å få der. Romfolket har fremdeles dårligere odds til å lykkes i livet enn en vanlig rumener. Både når det gjelder utdanningsløp, helse og levealder.

Vi har også lest om at noen av tiggerne tilhører kriminelle miljø, og det øker vår mistenksomhet. Jeg er ikke en av dem som tror at løsningen ligger i å forby tigging.

Men at tiggeproblematikken er vanskelig, er det ingen tvil om.

Betania Fauske skal ha ros for å ha tatt seg tid til å stoppe opp og snakke med tiggerne. Deres raushet resulterte i at tiggerne dro. Å dele og gi er en glede i seg selv, og det heter at man får det dobbelte tilbake.

Så spørs det bare om det dukker opp 10 eller 20 tiggere neste sensommer, og hva da?