På kanten:Bare et tall, eller?

Tja, sier nå jeg, selv om jeg føler at jeg har en relativt ungdommelig sjel i et stadig eldre legeme.

I skrivende stund er jeg på full fart inn i den såkalte førtiårskrisa.

Hjelpe meg, 40 år liksom!? Kan det virkelig stemme at jeg snart blir det?

Jeg synes ikke det var lenge siden jeg var elev på folkehøgskole, men jeg innser at det snart er et halvt liv siden.

Ikke bare et halvt liv, men et samboerskap, to barn og et ekteskap siden faktisk.

Tidligere sa jeg gjerne at jeg føler meg som om jeg fortsatt bare er 21 år i hodet.

Det var det jeg ble det året jeg gikk på «Folken».

Der må jeg forresten komme med en rettelse.

Etter å ha lest i dagboka fra det skoleåret, kan jeg konkludere med at jeg slett ikke føler meg som om jeg er 21 år. Og heldigvis for det.

Noen ønsker seg tilbake til ungdommen.

Jeg vil i alle fall ikke tilbake til ungdomstiden, det er helt sikkert. Spesielt tida på ungdomsskolen har jeg ikke behov for å ta en reprise av, uten at jeg helt kan forklare hvorfor.
Jeg kunne ikke tenke meg å være 21 år igjen heller. Rett nok var det et himla artig skoleår, men jeg kjenner at jeg er en ganske annen person nå.

Ikke bryr jeg meg så mye om hva folk synes lenger, og jeg er mye mer trygg på meg selv enn det jeg var for et halvt liv siden.

Flere av mine jevnaldrende syntes det var grusomt å passere 30.
Selv syntes jeg det var helt ok. Og det har vært fint å være i 30-årene helt til jeg begynte å nærme meg 40 med stadig større fart (virket det som).

Heldigvis blir en av mine kolleger, som også er 78-modell, 40 år før meg, så jeg kan erte henne litt for det.

I alle fall helt til jeg tar henne igjen halvannen måned senere.

Alder er ikke noe vi kan kjempe imot. Riktignok kan man farge bort de grå hårene, fylle i rynkene og skjule alderstegn på andre måter.

Jeg har hørt at med førtiårskrisa kommer det gjerne en ualminnelig trang til å trene, oppfylle ungdomsdrømmer, realisere seg selv og gjøre andre ting for å føle seg yngre.

Å se halvgamle kvinner og menn kle seg og opptre som langt yngre enn de er, har jeg alltid reagert på. Nå er jeg redd for at jeg selv er blitt en av dem uten at jeg ser det selv...
Jeg har ingen ungdomsdrømmer som jeg planlegger å gjennomføre, men å trene mer har lenge stått på agendaen.

Det var denne bunaden da, som jeg tenkte skulle passe litt bedre enn i fjor. Jeg nekter å sy den ut, nemlig.

Det synger det nordnorske bandet Zoo i en av deres største hiter. Svaret er nei, men jakten på evig ungdom er ikke noe nytt.

40 er de nye 30, eller var det kanskje de nye 20? Kanskje det ikke er så mye å frykte?

Jeg har mange bekjente som er eldre enn meg og minst like spreke og oppegående.

Egentlig tror jeg det blir helt greit å fylle 40. Man må bare venne seg til tanken.

Jeg anser meg nemlig ikke for å være 40, feit og ferdig.