Også U2 startet på musikkrommet på skolen

Det er kanskje litt vanskelig å se det for seg, men alle de som i dag er musikalske verdensstjerner har startet et sted. På en liten scene, med svette hender og en stor knute med nervøsitet i magen.

Mange har drømmen om å lykkes, men det er bare noen få som klarer det. Uansett, akkurat det er poenget med drømmen på scenekanten.

Der er nemlig alle like. Det kan like godt være deg som noen andre. U2 startet med å øve på musikkrommet på skolen, akkurat som tusenvis av kompis- og venninnegjenger verden over har gjort.

Og det er på scenen, der drømmen skal vises fram, at man får erfaring og møter nervøsiteten med hevet blikk.

Jeg vet, fordi jeg har gjort det selv. Og mitt sted, min opplevelse, den var gjennom UKM.

På den tiden, 90-tallet, så sto UKM for ungdommens kulturmønstring. I dag er forkortelsen den samme, men nå står det for ung kultur møtes.

To forskjellige navn, men arrangementet er det samme. Et sted hvor ungdom som utøver alle former for kultur kan få et sted å vise det fram. Enten det er musikk, dans, film eller billedkunst. Alt har verdi, fordi det kommer fra samme sted.

Som mange andre unge håpefulle, har også jeg en bakgrunn fra det gode gamle kjellerbandet. Der manglende evner kompenseres for med ungdommelig pågangsmot, og valg av sanger med maks tre akkorder.

Det er utrolig hvor mye det kan komme ut av det.

Så i 1997 fikk jeg være med på UKM, med et sammensatt prosjekt som av alle ting skulle spille blues. Jeg har alltid likt det, men mest på grunn av filmer som The Blues Brothers og Crossroads.

Så vi gikk på scenen med Sweet Home Chicago, Before You Accuse Me og et selvskrevet mesterverk som i hvert fall hørtes ut som kunne være blues. Skjønt, det tekstmessige talentet minnet mer om Hjalmar av Trond Viggo Torgersen enn Stevie Ray Vaughan.

Men vi gikk på scenen i Fauske kino, og klarte å spille oss igjennom alle låtene. Jeg hadde til og med fått farget håret signalblått for anledningen, så det var ingen tvil om musikkstilen.

Poenget er uansett at den følelsen i trappa bak scenen aldri har sluppet taket. Og heldigvis for det.

Den dag i dag når jeg skal spille et eller annet sted, om det er med band eller som solist i en begravelse, så er den der. Følelsen av å skulle gjøre noe som ikke er alle forunt. At det er på tide å levere, selv om det er skummelt.

Derfor mener jeg at arrangementer som UKM handler om mye mer enn bare musikk. Det handler om å bli utstyrt til å takle situasjoner som er ut over det vanlige livet man lever. Av og til må man tre fram i lyset og prestere, enten det er på en scene eller i andre situajsoner i livet.

Det er den samme nervøsiteten man kan føle på ved en eksamen, et jobbintervju eller før du skal treffe mennesket du har blitt litt ekstra glad i på den første daten.

Har du kjent på disse følelsene i et trygt miljø, så er du mye bedre forberedt på livet som kommer. Det er ikke så skummelt som man skulle tro, og det handler kun om å erfare det selv.

Derfor er UKM en utrolig viktig arena for de oppvoksende å få lov til å prestere og vokse på.

Det skal man ikke undervurdere betydningen av.