Ny bok full av mystikk

Boken er den sjette i sitt slag i en genre med folkelige historier og sagn, der mye er hentet fra den pitesamiske kulturen og naturen i fjellet.

Vi sitter benket rundt bordet i Gammelstua i Dållågàdden og hører Toril og Knut Sivertsen fortelle om sitt forfatterskap. På gruva brenner det lystig fra tyrirot og bjørk, mens svartkjelen putrer på en tre-fot inne i glohaugen. En liflig duft av tjære og nykokt kaffe brer seg i rommet i den gamle tømmerstua.

- Huset vi sitter i, Gammelstua skal forestille den første, faste boplassen som min oldefar på farssiden hadde her i Tollådalen. Det opprinnelige huset er borte for lengst. Stua vi sitter i er tømringa fra en stall som hadde falt ned. Vi kjøpte den, og Toril og jeg har satt den opp slik du ser den i dag. Den er nå en del av samlingene her i Dållågàdden, forteller Knut Sivertsen.

Viktige historier

Etter flere uår i Sverige på slutten av 1800-tallet der vargen herjet i reinflokkene ble mye av livsgrunnlaget rasert for den samiske befolkningen. Mange kom da over grensen og slo seg ned i Norge og ble fastboende, blant andre Knuts forfedre her i Tollådalen.

Ekteparet synes det er viktig å få skrevet ned de gamle historiene og sagnene mens det ennå er tid. I tidligere tider levde de gamle historiene på folkemunne og ble gjerne formidlet i skumringen før parafinlampen ble tent. Nå er dette forgangne dager.

- Også i dag, når vi stenger døra i Gammelstua, fyrer opp i gruva og får lys i parafinlampa mens elgkjøttet freser i panna er det som en reise i tid. Da kommer sagn og skrømtehistorier fram, humrer ekteparet Sivertsen.

- Ja, vi skutter oss litt og synes det er blitt en litt mystisk atmosfære under takåsene.

Det er tid for å høre en av historiene fra den nye boken. Knut forteller fra da Forslilåven sto ferdig, og han og broren skulle flytte mange av de gamle gjenstandene fra Gammelstua og bort i låven. Det gikk bra lenge, men en morgen da han skulle låse opp døren i Gammelstua var nøkkelen ikke til å rikke.

Alt han prøvde så gikk nøkkelen ikke rundt i dørlåsen. Til slutt måtte han hente redskap og ta ut et vindu for å komme inn. Stor var forbauselsen da han oppdaget årsaken til at låsen ikke lot seg åpne.

Kløvsal

Resten av historien får vi gjemme til den interesserte leser av boken. Men så mye kan sies at etter denne hendelsen ble ikke flere av de gamle gjenstandene flyttet ut av Gammelstua. Og ”Nøkkelen som vokste” og dørlåsen har vi med selvsyn sett.

- Kom, bli med ut i gangen så skal jeg vise deg en kløvsal som jeg en gang fikk av en gammel same. Jeg fikk samtidig streng beskjed om aldri å åpne den. Noe jeg har overholdt til denne dag. Det er forresten ikke verdt at du tar bilde av den, man kan aldri vite” sier Knut Sivertsen der vi står og ser på gjenstanden.

Familie-prosjekt

Knut sier det er viktig å ha ærbødighet og respekt for naturen og dens undere. Den som ser kan oppdage spor etter tidligere generasjoner som viser at det har bodd folk her før. ”Jeg tror vi fjellfolk er mer åpne for å legge merke til ting” avslutter han.

Forfatterskapet er i stor grad et familieprosjekt der alle bidrar. Knut skriver ned historiene på en forhåndenværende papirbit etter hvert som de dukker opp. Deretter tar Toril seg av renskrivningen. Også barna, som for lengst er flyttet ut bidrar med sitt. Historiene tar i stor grad sitt utgangspunkt fra et levd liv i ødemarken.

Illustrert

Den ferske boka er rikt illustrert av kunstneren Matti Jäntti. Ved en tidligere anledning hadde Matti Jäntti sagt til Knut Sivertsen at skriver du en bok til skal jeg illustrere den. Som sagt så gjort, og resultatet foreligger her og nå. Ekteparet Sivertsen ønsker i den forbindelse å gi en stor del av æren for boken til Matti Jäntti.

Bokener å få i Laftehytta på Storjord eller ved direkte henvendelse til forfatteren.