Når ungdom tør å engasjere seg lever demokratiet

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Saltenposten til e-post redaksjonen@saltenposten.no

I år er det 15 år siden Norge ble rammet av det verste terrorangrepet i moderne tid. 77 mennesker mistet livet 22. juli 2011. 69 av dem var ungdommer på sommerleir på Utøya. Åtte ble drept i regjeringskvartalet. Det var et målrettet angrep mot både demokratiet og Arbeiderpartiet.

For mange ungdommer er dette historie. Flere var ikke engang født da terroren rammet. Derfor er det vårt ansvar å fortelle hva som skjedde – og hvorfor det skjedde.

Jeg var selv aktiv i AUF på 80-tallet. Hver sommer reiste vi den lange veien fra Bodø. Tog til Oslo. Buss videre mot Sundvollen. Så båten til Utøya.

Jeg husker forventningen. Leirbålene. Diskusjonene om smått og stort til langt utover natten. Sang. Latter. Nye vennskap. Kjærlighetsstien. Vi kom fra hele landet, men på Utøya var vi ett fellesskap.

Jeg husker godt hvor jeg hvor jeg var da terroren skjedde, i bilen på Hamarøya på vei til sommerferie i Vesterålen. Da kom nyheter og ekstrasendinger. Først om regjeringskvartalet. Så om Utøya. Helt uvirkelig.

Den dagen har brent seg fast. Det tok tid før sannheten sank inn. Nordland mistet seks ungdommer med livet foran seg. Seks tenåringer som skulle hjem igjen etter en uke fylt av politikk, fellesskap og framtidstro.

Slik ble det ikke. De hadde familier som ventet. Venner som gledet seg til å se dem igjen. Drømmer de aldri fikk oppfylt. De skal aldri bli bare en del av historien. Derfor skal vi huske hvem de var og snakke om det som skjedde.

I en tid hvor ord blir hardere, hvor hat og konspirasjoner sprer seg raskt i sosiale medier, og hvor mange som engasjerer seg opplever mer hets enn før, er minnene fra 22. juli viktigere enn noen gang.

For vi trenger at ungdom tør å engasjere seg. Vi trenger flere som vil ta ansvar, stille spørsmål, være uenige og delta. Det betyr også at vi voksne må ta ungdom på alvor. Ikke bare lytte høflig, men invitere dem inn og gi dem reell innflytelse.

Terroristen angrep ikke bare enkeltmennesker. Han angrep håp og fellesskap. Han tok liv. Han skadet mange for livet. Men – han lyktes ikke å tie ungdommen! Det må aldri lykkes. Vi må aldri slutte å tro på demokratiet. Det skylder vi de 77.