Hva får barn helt nede i 12 års alderen til å stikke av fra politiet?

I uke 36 var undertegnede med politiet på en større aksjon der myndighetene skulle avdekke trimmede elsparkesykler. Det var en spennende opplevelse, men én spesiell hendelse festet seg i minnet.

Vi kjørte mellom de ulike kontrollpostene der politiet målte farten på sparkesyklene som passerte. Da vi kom til kontrollposten lengst vest for Vestmyra, så vi to barn komme kjørende sakte mot oss på hver sin elsparkesykkel.

Da de to – en liten gutt og en jente – oppdaget hva som ventet dem, stoppet de helt opp. I fem sekunder kunne man nesten se tannhjulene snurre i hodet på dem før de tok sin beslutning: De skulle stikke av.

Jenta snudde simpelthen og kjørte i motsatt retning. Gutten svingte inn mot et nabolag, kastet seg av sykkelen, tok den på ryggen og løp over en liten bakke. På den andre siden hoppet han på sparkesykkelen igjen og forsvant.

Å se barn som etter mitt skjønn like gjerne kunne vært ti år gamle flykte fra politiet, er noe av det merkeligste jeg har opplevd.

Alt foregikk i lav hastighet, og sparkesyklene var neppe ulovlige, så barnet ville høyst sannsynlig ikke fått noen reaksjon fra politiet. Først syntes jeg situasjonen var absurd, og jeg lo litt. Men i ettertid melder spørsmålet seg: Hva er det egentlig som får et lite barn til å «stikke fra snuten»?

Med fare for å høres ut som en belærende gammel mann: Da jeg var ung, var det først i 16-årsalderen man fikk tilgang til sitt første motoriserte kjøretøy – mopeden. Å ha moped som 16-åring ga status.

Selvfølgelig var det utfordringer da også. Ungdommer utforsket kjøretøyene sine og trimmet dem slik at de gikk fortere. Jeg hørte stadig om medelever som ble tatt i kontroll og måtte ut med noen tusenlapper i bot. Men jeg hørte aldri om noen som stakk av.

Er det egentlig klokt å la så unge barn kjøre motoriserte kjøretøy? Jeg tviler ikke på at de behersker det rent tekniske – de klarer å stå oppreist uten å velte. Men samtidig mangler de modenhet i trafikken: De holder seg ikke i sin fil, de tar sjeldent hensyn til fotgjengere, og de handler på ren impuls.

Når barn i tillegg gir seg ut på veiene på elsparkesykler som kan gå i opptil 80 kilometer i timen, utsetter de seg for enorm risiko. Hjulene på disse maskinene er kjempesmå. Hvis de treffer en liten stein på feil måte, kan det få katastrofale følger. Konstruksjonen er i utgangspunktet ustabil, og kombinert med dødelige hastigheter risikerer de livet. Jeg vet med absolutt sikkerhet at jeg ikke vil være den første bilisten som finner et avdødt barn i veibanen.

Elsparkesykler er i utgangspunktet et flott tilskudd til samfunnet – et lavterskel og miljøvennlig transportmiddel som trolig har kommet for å bli. Men jeg mener bestemt at aldersgrensen må vurderes på nytt med våkne øyne; øyne som forstår barn og deres adferd. Den dagen et barn mister livet i en ulykke, er prisen for denne friheten blitt altfor høy.

Men hvordan skal vi løse dette? Er det strengere regulering og lover fra staten som må til, eller må vi vende blikket mot foreldrene? Samtidig er nok mange av de mest spenningssøkende barna noen engler på hjemmebane – for «mitt barn ville vel aldri gjort noe sånt»?

Livet hjemme og livet ute blant venner er to forskjellige verdener. Ditt snille barn oppfører seg nok ikke likt foran deg som når det skal imponere vennegjengen eller tøffe seg for noen det er interessert i. Da rår det en helt annen mentalitet enn den du som forelder møter hjemme.

Flere barn stakk av fra kontrollen