Mon ami - om vennskap i corona-tider

Det du akkurat har lest, er omtrent så lang samtale jeg greier å holde på fransk. Jeg har et alminnelig godt språkøre, men valgte tysk på ungdomsskolen. Så skulle man jo tro at jeg kunne føre en lengre samtale på flytende tysk, men sånn ble det heller ikke.

Men – jeg skulle egentlig ikke snakke om språk. Det var bare en liten innledning for å snakke om vennskap og andre ting. Jeg har en god venn som jeg snakker med jevnlig. Og hver gang starter samtalen på fransk. Men når vi har konstatert at vi har det bra – på fransk – så er jeg ganske rask til å slå over på norsk.

Den siste tida har jeg sett meg nødt til å spørre ham «Hæng du i hop?». Han er nemlig en av de som jobber dag og natt – og gjerne morgen og kveld også – for å prøve å holde styr på dette hersens Coronaviruset. Hvor mye han egentlig jobber er det kanskje bare han, og sikkert kona og ungene hans, som vet. Han forsikrer meg om at det går bra, før vi kommer inn på det stadig tilbakevendende spørsmålet – når har vi begge tid til å møtes til en kopp kaffe. Det er ikke lett. Kalenderen min er sånn passelig full og kalenderen hans er tettere pakka enn forsvaret til ethvert fotballag som kommer til Aspmyra for å forsvare seg til poeng. Og når vi endelig har greid å finne en torsdag klokken to som det ser ut som kan passe – så går Covid-alarmen igjen og det må avlyses. Og så kommer det nye direktiv fra Espen Nakstad som sier at vi egentlig ikke burde gå ut og drikke kaffe med vennene våre…

Det er et par ting som skal sies før jeg går videre: Det ene er at mitt offer i dette er forsvinnende lite. Dette er altså ikke en sytemelding om hvor fælt det er å være meg fordi jeg ikke får drikke kaffe med vennene mine. Det andre er at denne vennen min slett ikke er alene han heller. Men det kommer jeg tilbake til.

Det som jeg etter hvert finner ut, er at vennskapet henger sammen uansett. Om vi ikke får tatt den kaffen, om vi ikke får lov til å invitere familien hjem til oss og tilbringe lange kvelder sammen med mer eller mindre filosofiske samtaler. Vennskapet henger sammen.

Her tror jeg kanskje ungdommen har et godt forsprang på oss andre. De har forberedt seg på dette hele livet. Jeg mener – når de sitter i samme rom og likevel snakker via meldinger på Snapchat eller Tik Tok eller hva det nå heter. Da er de egentlig godt forberedt på denne situasjonen. Men så er det bare det… At det er noe annet å sitte i samme rom enn det er å sitte i hvert sitt hus. Selv om man bare skal sende meldinger til hverandre. Og så er det alle oss som ikke er så vant til å kommunisere digitalt. Vi som aller helst vil kommunisere ansikt til ansikt over en kopp kaffe. Nå er det vel riktignok sånn at mange har blitt veldig gode på de mer moderne kommunikasjonsmidlene den siste tida. Mange i besteforeldregenerasjonen håndterer med den største selvfølge både snapchatvideoer og videosamtaler. Intet mindre enn imponerende. Men - det digitale kan ta oss langt, men det har helt klart sine begrensninger. Noe av det bedre som er sagt om det er uttrykket «There is no app for a lap». Det finnes ingen telefondings eller app eller VR-brille som kan erstatte følelsen av et godt og trygt fang.

Så - hva gjør vi nå da? Hva gjør vi når Espen Nakstad forteller oss at vi ikke bør ha så mange nærkontakter og at vi bør holde oss mest mulig hjemme? Jeg er i ferd med å gjenoppdage en funksjon på min smarttelefon som kanskje er en av de jeg bruker minst. Man kan bruke den til å ringe med. Man kan slå på den trådløse tråden og spørre folk hvordan de har det. Og der er det ikke lagt noen som helst begrensninger på antall telefonkontakter. Så ring! Ring til venner, ring til gamle kjente og ikke minst – ring til de du vet trenger det.

Kanskje vet vi ikke helt hva vi skal si. Noen ganger er begrenser vokabularet vårt seg – selv på norsk – til å spørre hvordan det går, før samtalen går tregt. Men du verden hvor mye bedre det er å ha noen som ringer og spør hvordan det går – enn å ikke ha det. Det er litt som med trimming. Uansett hvor sakte du går når du går tur, går du fortere enn han som sitter i sofaen. Sånn er det med den telefonsamtalen også. Uansett hvor lite du får sagt, så får du sagt mer enn den som ikke ringer. Noen av de mest givende samtalene det siste halvåret har vært noen av de korteste. De hvor jeg ikke riktig visste hva jeg skulle si eller snakke om, men bare måtte si at «Jeg ville nå bare høre at du hadde det bra.» Da har jeg fått til svar et hjertelig «Tusen takk for at du ringte» og tenkt at det var noe av det mest fornuftige jeg gjorde den dagen.

Så tilbake til mon ami. Eller kanskje ikke. I alle fall ikke bare til ham. For han er ikke den eneste som står i frontlinjen i denne kampen. Han er ikke den eneste som ofrer sosialt liv, helgeturer vennegjenger og mye annet. Det er så mange av dere. Så mange fler enn vi tenker over, og sikkert mange flere enn vi tror. Dere fortjener all den applaus dere har fått. Dere fortjener naturligvis mye mer enn applaus også. Dere fortjener at vi andre gjør alt vi kan for å begrense smitte. Og en dag, når vi ser tilbake på denne tida, så tror jeg vi kommer til å forstå hvor mye vi har å takke dere for.

Tusen takk, mes amies – mine venner.