Måne over Kjemåfjell

Septembernatta er mild og klar. Det er fullmåne og så vakkert at jeg bare må ta meg en tur ut. I nordvest troner Ølfjellet, rett vest Addjektind. I sør lyser månen over Kjemåfjell. Et blekt skinn lyser opp landskapet. Månen ødsler ikke med lys. Fargene er redusert til gull og sølv. Jeg tenker: jeg er rik. Jeg sier som en klok svenske: «allt detta är mitt, fast jeg äger det inte». De fleste av oss er i stand til å bli glad i mer enn oss selv, heldigvis. Vi kan bli glad i andre mennesker, vi kan bli glad i dyr, og vi kan også bli glad i landskap. Det handler om tilhørighet, både sosial tilhørighet og stedstilhørighet.
Levekårsundersøkelser har, over tid, vist at nordlendinger setter særlig stor pris på rein natur, og det å komme seg ut i naturen. Kanskje er det ikke så rart, når naturkvalitetene i Nordland er så rike.
Under fullmånen tenker jeg: 28.10.1982 fattet Saltdal kommunestyre følgende vedtak: «Saltdal kommunestyre har vurdert positive og negative sider av Saltdalsutbyggingen i henhold til vassdragsreguleringslovens § 8, og har totalt sett kommet til at de positive virkningene av utbyggingen er så vidt store i forhold til de negative at utbyggingen anbefales.» Så følger noen betingelser. Uttalelsen ble fattet med 15 mot 12 stemmer.
Hadde utbyggingen blitt gjennomført, ville jeg nå stått 25 meter under vann. Rundt meg ville det vært sand og stein, og kanskje noen råtnende bjørkerøtter. Jeg ville neppe sett noe til månen over meg. Vannet ville vært blakket. Kjemåvatnet ville vært omgjort til et vannkraftmagasin, regulert 28 meter opp og 6 meter ned. En reguleringshøyde på 34 meter ville vært et svært brutalt inngrep i dette landskapet. Langs bredden er det relativt flatt, og vannet er langgrunt. Det regulerte arealet ville vært nær 4 km2. Det ville vært vanskelig å være fisk her. Her ville vært anleggsveger og to steinfyllingsdammer.
Anleggsveger og et nett av inntakstunneller ulike steder ville påvirket liv og landskap også langt fra Kjemåvatnet.
En reindriftsrapport som følger konsesjonsdokumentene konkluderer med at reindrifta på Saltfjellet ikke kunne fortsatt i sin nåværende form dersom Saltdalsutbyggingen blei gjennomført.
Jeg tenker: jeg er rik. På morgenen trekker John Arne og jeg garna. Kjemåvassrøya er ikke stor, men den er kanskje den fineste røya vi har i Saltdal. Fisken er rund, rød og fast i kjøttet og fri for parasitter. Vi legger ned til raking, og gleder oss til jul.
Jeg takker dem som engasjerte seg mot denne utbyggingen for 40 år siden. Per Adde var sentral. Godt mulig var det han som blei tunga på vektskåla da statlige myndigheter avslo utbygging.
Saltens store poet Terje Nilsen synger i låten CV´N MIN: Vi har jo vår tilmålte tid her vi bor. Og det e få forunt å sett varige spor. Resten får nøy sæ med tre spa´tak jord. Og no´n velvalgte ord…..
Det gjelder ikke Per Adde. Per Adde har satt varige spor. Han har sterkt bidratt til at anleggsmaskiner og dynamitt ikke har satt varige, irreversible spor. For Per Adde var hensynet til samisk reindrift særlig viktig. Men også friluftsinteresser var et tungt argument mot utbygging. Mange engasjerte seg, og mange kan i dag, og framover, glede seg over et vakkert, uregulert landskap. Jeg tenker: vi er mange som er rike. Kan hende tenker også noen av dem som gikk inn for utbygging at det var bra det gikk som det gikk.
Området ved Kjemåvatnet er lett tilgjengelig for mange. På sti fra Lønsdal er det bare en drøy halvtimes vandring til vatnet. Her er merka turstier. Her har Saltdal jeger- og fisk ei funksjonell, godt utstyrt hytte, åpen for alle. Her er fisk. Her er blåbær og molter. Her er et åpent, lettgått terreng, godt for både kropp og sjel. Og områdets verdi for reindrifta er fortsatt intakt.
Å legge til rette for gode opplevelser i Saltdals rike natur, er å legge til rette for både trivsel, helse og stedstilhørighet. For barn og ungdom betyr daglige opplevelser i nærmiljøet mest. Men det er fint at skolene også utnytter mulighetene på Saltfjellet. Det er et klokt valg når Rognan barneskole tar med 7. klassingene på tur fra Lønsdal til Junkerdal. Og, det er det helt topp når alle 10. klassingene i kommunen får prøve seg på en skikkelig spektakulær topp, Solvågtind. En slik tur glemmer de aldri. Å legge til rette for opplevelser i Saltdalsnaturen, både i hjem, barnehage og skole, er å utnytte et av kommunens aller viktigste fortrinn i å beholde vår viktigste ressurs, oppvoksende generasjoner.

Ukas spaltist Trond Loge er 66 år, vokste opp i Haugesund, har bodd i Finnmark og bor nå i Saltdal. Han har vært lærer og daglig leder i Salten friluftsråd. I dag er han pensjonist med særlig interesse for å høste alt som kan spises, fra hav til høyfjell.