Må du, så.....?

Akkurat nå er himmelen skyfri. Milde vinder lager godlyder i ospetrær og skvulpelyder i vannkanten. Storkenebb og tiriltunge strekker seg mot sola, humla suser rundt hvitkløver, strandsnipe-ungen synger med det lange nebbet den har og småørreten trener høydehopp.

Snøflekkene i fjellsida har forandra seg siden i går.

Ingen ting er som morrabad i ferskvann. «Å bade i saltvann», skrev Kurt Vonnegut, «er som å bade i kyllingsuppe»!

Det er ganske mange koronameter til tobeinte skapninger, selv om jeg nesten er på hjemstedsadressen. Jeg er i nærheten, i alle betydninger av ordet.

Og snart er kaffen klar!

Reiserådene i pandemiens tid er å «unngå unødvendige reiser».

Eller omformulert: nødvendige reiser kan gjennomføres.

Men hva er en MÅ-reise?

Jeg får nye tilbud hver dag.

Fly til Hellas eller et av de andre landene (unntatt Sverige) det er lov å besøke, pakketurer, hotell hvor som helst, leie av hytte og bobil og fristende tilbud om å bli kjent i Norges kriker og kroker.

Alt koronatrygt.

Helt sant? Ti fingre på hjertet og kors på halsen?

Helt trygt?

Men MÅ jeg?

Hva må jeg EGENTLIG?

Det er kan hende sommerens store spørsmål.

Derfor merker jeg ubehag med alle tilbudene om «løp og kjøp» og spør: Vil vi ha det presis som før?

Akkurat nå vil jeg fundere på om det blir godt om blå, røde og oransje bær til høsten. Leke med tanken om soppår for skogens gull kantarellen, og se for meg framtidige gourmetmåltid.

Kanskje gjøre alvor av fjellturer jeg har snakket om i årevis?

Det er på tide med uteliv etter måneder med inneliv!

Det betyr ikke bare møtesteder på kafe, pub og scene men under åpen himmel.

Kanskje en anstrengende tur for å finne ro, se, høre, dele og tenke?

Søke utsikt og få innsikt.

Finne og fornye mening.

Roe ned og bli fortrolig med langsommere lokal hverdag, ala det Arne Næss (filosofen) kalte «det rike liv med enkle midler».

Akkurat nå er det pandemien som gjør at jeg sitter i solveggen og filosoferer over mulige sammenhenger mellom nært og fjernt.

En liten krabat spør: hvorfor hopper ørreten?

Det er mange forskjellige ørreter i vannet, svarer jeg. Noen av dem er ekstra gode til å hoppe. De lager fiskesirkus for medørreter og opptrer med forlengs og baklengs salto med og uten skru.

Du tuller ! flires det. Vi er i gang med den utforskende samtalen: Hva er det ørreten vil ha over vannet? Hopper den bare av glede -- eller? Kan det være mat der? Flyvende mat?

Det blir fort nye spørsmål om vitsen med mygg og klegg, og forundring når vi finner ut at det finns rundt 4.000 kleggarter i verden og 37 av dem er i Norge. Hvorfor det tro? Hva er vitsen med klegg? Gjør de mer enn å bite folk?

Og før vi vet ordet av det dukker det opp virkelig store spørsmål.

Covid 19 viruset flyttet seg etter alt å dømme fra flaggermus eller pangolin til mennesket. Nesten to tredeler av alle kjente humane patogener – del vil si virus, bakterier og parasitter – som kan utløse sykdom hos mennesker, stammer fra dyr.

Dyr og mennesker er altså uløselig knyttet sammen. Hvordan skal vi leve i lag uten smitterisiko?

Det er fort gjort å lage store og viktige spørsmål - når en ser seg rundt med øynene på stilker som en øyenstikker.

Hvorfor kaller vi noe udyr og ugress?

Nysgjerrighet blir fort til en quiz.

Vet du hva som er Norges viktigste dyr?

Svar: Raudåte.

Det er en 2-3 millimeter lang hoppekreps. Det beiter på planteplankton og er viktig føde for fisk, og alle som lever av denne fisken.

Det skal være 200 millioner tonn av sorten i Norskehavet, 20 ganger mer enn bestanden av vårgjytende sild!

Hva vil skje om det blir mindre raudåte?

Det vil gi «snøballeffekter» ved å påvirke det meste i havet.

Vi er på sporet av viktige sammenhenger og blir kjent med nye ord som miljøslitasje eller økosystemslitasje.

Det ene tar det andre.

Kan hende blir dette den mest uforglemmelige sommeren?

En lokal ferie til beins, med kartbok, nysgjerrige øyne og ører og samtaler om det aller viktigste.

Kanskje nærhet og miljø (slitasje) kan bli overskrifter i dagboka vi burde lage.

Spaltist Olav Eldøen er født i Oslo i 1948 og flyttet til Rognan i 1975. Han er gift, har tre døtre og fire barnebarn. Han har sluttet som barnepsykiater ved Bup Indre Salten, og er nå pensjonist og student.