Det sårbare lokalsamfunnet – når de samme menneskene bærer alt

Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Saltenposten til redaksjonen@saltenposten.no

Jeg har nylig vært på besøk i Beiarn, Rognan og Fauske. Små og mellomstore lokalsamfunn som på mange måter representerer det beste ved Norge: nærhet mellom mennesker, vilje til å stille opp og et sterkt engasjement for hverandre.

Men besøkene har også vist hvor sårbart dette fellesskapet kan være.

I små kommuner er det ofte de samme menneskene som bærer mange roller. I Beiarn, med knapt tusen innbyggere, er dette særlig tydelig. Den som jobber i eldreomsorgen kan samtidig være pårørende til en person med demens. Den som sitter i frivilligheten kan også være ansatt i kommunen. Mange har flere hatter – og alle forventer at de skal fungere like godt i hver rolle.

Når demens rammer, endrer alt seg.

Å være pårørende til et menneske med demens er ikke en rolle man kan legge fra seg når arbeidsdagen er over. Det er en 24-timers oppgave, hver dag, hele året. Mange blir overrasket over hvor krevende det faktisk er. Samtidig går flere av de samme menneskene på jobb i demensomsorgen eller eldreomsorgen i kommunen. De vet hva som trengs – men kjenner også på følelsen av ikke å strekke til.

Det er en tung belastning å bære.

I små kommuner merkes også fravær raskt. Når en ansatt blir syk, må noen andre steppe inn. Rutinene må videreføres, informasjon må følge med, og kompetansen må holdes oppe. Systemene blir sårbare fordi menneskene er få.

Samtidig står kommunene foran en utvikling som vil utfordre hele omsorgstjenesten. Antallet personer med demens vil øke kraftig i årene som kommer. En aldrende befolkning betyr større behov for tjenester, flere tilrettelagte boliger og flere sykehjemsplasser.

Dette vet vi. Og mange av beslutningene som kunne gjort oss bedre forberedt, burde kanskje vært tatt for lenge siden.

Det gjør ikke situasjonen enklere for dem som i dag sitter med det politiske ansvaret. Tvert imot. Dette er en krevende tid å være lokalpolitiker i. Mange av utfordringene har bygget seg opp over tid, og løsningene er både kostbare og kompliserte.

Når vi først står i situasjonen vi gjør nå, blir det desto viktigere å prioritere riktig i årene som kommer.

Frem til kommunene får på plass flere heldøgnsplasser og bedre avlastningsløsninger, må pårørende få større oppmerksomhet. De bærer i dag en enorm del av omsorgen. Skal systemet holde, må kommunene styrke støtten til dem som står midt i hverdagen.

Samtidig må kommunene være tydelige oppover i systemet. Små distriktskommuner har høyere kostnader per innbygger. Det er en realitet ved å bo i utkanten av landet vårt. Skal lokalsamfunnene kunne gjøre de investeringene som trengs i omsorgstjenestene, må også statlige myndigheter forstå hva dette faktisk innebærer.

Et annet bilde som ble tydelig under besøket, er situasjonen med såkalte overliggere. På Fauske ligger mennesker på sykehus fordi kommunen ikke har tilgjengelige sykehjemsplasser. Det er en krevende situasjon for alle involverte – for pasientene, for sykehusene og for kommunen, som samtidig må betale store summer for dette.

Men løsningen er heller ikke enkel.

Flere sykehjemsplasser betyr også behov for flere ansatte. Flere helsefagarbeidere. Flere sykepleiere. Rekruttering til helse- og omsorgstjenestene er allerede en av de største utfordringene mange kommuner står overfor.

Derfor krever dette mer enn bare gode intensjoner. Det krever prioritering. Tydelige politiske valg. Og en ekstra innsats for å gjøre omsorgssektoren til et område som både politikere og administrasjon kan bruke tid, energi og ressurser på.

For dette er ikke umulig å løse.

Men det skjer ikke av seg selv.

Under møtene jeg deltok på, var det mange engasjerte fagfolk og pårørende til stede. Hukommelsesteam, enhetsledere, ansatte og frivillige som hver dag gjør en formidabel innsats for mennesker med demens.

Men en gruppe følte jeg var påfallende fraværende.

Politikerne.

De var invitert, men valgte i stor grad å ikke komme. Kanskje er det fordi slike møter er krevende. Kanskje er det fordi utfordringene virker så store at det er vanskelig å se løsningene.

Likevel gjør fraværet noe med avstanden mellom politikk og virkelighet.

i Fauske møtte jeg pårørende som uttrykte stor frustrasjon over manglende fremdrift i arbeidet med nye sykehjemsplasser. Behovet er tydelig. Utviklingen er kjent. Likevel går prosessene sakte.

I Beiarn har de gjort noe viktig: De snakker med folk. De gjennomfører pårørendeundersøkelser og forsøker å tilpasse tjenestene etter det menneskene faktisk trenger. Det er et godt utgangspunkt.

Men det er ikke nok.

Skal vi lykkes med demensomsorgen fremover, må vi gjøre dette sammen. Politikere må lytte mer til fagfolk, til pårørende og til organisasjonene som arbeider tett på utfordringene. De må sette seg inn i behovene – ikke bare lese om dem i dokumenter.

For demensomsorgen handler ikke først og fremst om budsjetter og planer.

Den handler om mennesker.

Om ektefellen som står alene i en krevende hverdag. Om barna som forsøker å balansere jobb, familie og omsorgsansvar. Om ansatte som ønsker å gjøre en god jobb, men som vet at ressursene ikke alltid strekker til.

Små lokalsamfunn er sterke nettopp fordi mennesker stiller opp for hverandre. Men også sterke samfunn kan bli sårbare hvis belastningen blir for stor.

Derfor håper jeg at politikerne i Beiarn, Saltdal og Fauske leser dette – og tar kontakt med de lokale demensforeningene. Setter seg ned med fagfolkene. Snakker med pårørende. Lytter til erfaringene deres. Da finner de løsninger.

For løsningene begynner ofte der: rundt et bord, i en ærlig samtale om hva mennesker faktisk trenger.

Skal vi ta vare på det sårbare samfunnet, må vi først og fremst ta vare på menneskene som bærer det.