Lytt til ungenes behov

Det er ingen vei tilbake, mandag er det ubønnhørlig slutt på ferien for tusenvis av barn og unge over hele landet. Noen steder har de allerede tyvstartet med undervisning denne uka, og er godt i gang med et nytt skoleår.

Nok en gang skal klamme hender og sitrende spenning utløses i det som ikke bare handler om å lære fag. På skolen lærer ungene våre også ufattelig mye om livet.

Og det er opp til oss som omsorgspersoner å gi dem det best mulige utgangspunktet for akkurat det.

For min egen del trodde jeg at det å oppdra unger var en enkel sak. Vær kul og snill, og streng når det trengs, så ordner alt seg. Jeg vil tro at stort sett alle med unger i huset vet at det er en virkelighetsanalyse som trenger et aldri så lite mer nyansert blikk.

At det av og til smeller, uansett hvor mye man prøver å rettlede og være et forbilde, sånn er det bare.

Noen ganger må det bare vært lov å si at alt er feil, uten at man nødvendigvis kan si hva som er riktig.

Det finnes råd til hvordan man skal takle både det ene og det andre av konflikter og det å vokse opp i dag. Jeg vet ikke hva som er riktig, men jeg er helt sikker på at det å være ung og i skolealder, er en mer krevende psykisk øvelse nå enn da jeg selv var der.

Man kan sikkert si at det å være barn på 80-tallet hadde sine egne utfordringer, men jeg tror likevel jeg kan fastslå at fallhøyden og pressfaktoren er større nå enn da.

Gudene skal vite at jeg gjorde mine feil gjennom barne- og ungdomsskolen, men de ble heldigvis henvist til vitnenes minnebank. Og det som er så fint med den, er det at den blir mer og mer utvisket med tiden.

I dag finnes det nettlogger og mobilkamera breddfulle med små feil eller bommerter gjort av småtroll i vekst. Som ikke vet verken omfang eller konsekvenser av sine handlinger.

Da jeg var liten, var det praktisk talt ikke noe kles- og motepress. Som liten på den tida, hadde jeg sikkert tett på ti større unger over meg som jeg endte opp med å gå i arveklær etter.

Ikke for at vi hadde veldig dårlig råd eller noe sånt, men fordi det var fonuftig å gjøre. Og det brydde verken meg eller mine klassekompiser.

I dag finnes det forferdelige begreper som ”Cubus-unge”, som umiddelbart flytter et forferdelig og strengt tatt totalt unødvendig fokus helt fremst i køen.

Det skulle være temmelig unødvendig å si til unger at det ikke er merket på buksa som definerer hvem du er, men av og til må man det. Og det er slett ikke sikkert at trøstende ord kan dekke over det behovet som samfunnet har skapt uansett.

Hva som er riktig og fasit, tror jeg egentlig ikke så mange vet. Til det er vi altfor forskjellige, både voksne og barn. Men konfrontasjon når tenningsnivået er høyt og lunta kort, det er aldri en god idé.

Av og til må stolthet svelges og prinsipper kastes på båten. Det er bare en del av det å sørge for de beste forutsetningene til å gjøre de rette valgene.

Og blir du bedt om å ryke og reise, så vit at det ikke stikker så dypt. Gi litt ekstra plass, litt ekstra tid, og si at det går bra. Og ikke minst, at du er der når humøret etter behovet for å snakke vinner over.

Nå, mer enn noen gang, trenger ungene våre å vite at vi om ikke annet tar oss tiden til å lytte til dem.

De fortjener det mest av alt.