Lyden av Lissie

En fredag i starten av august skulle den amerikanske artisten Lissie ha konsert på Nyholmen Skandse i Bodø.

Det var Musikkfestuka, og konserten var en av mange som stod på programmet.

Jeg har vært på konsert med Lissie tidligere, og da storkoste jeg meg.

Det var da hun hadde konsert på Slipen på Rognan en herlig sommerkveld, som et plaster på såret for at hun måtte avlyse konserten under Blåfrost tidligere samme år.

Da jeg så at hun skulle komme tilbake til Salten, tenkte jeg at det hadde vært kjekt å få med seg, men akkurat den helga hadde jeg planlagt å reise bort, så jeg slo det i fra meg.

Senere ble planene endret, uten at jeg tenkte noe mer på konserten.

Til en dag, da min mor hadde mottatt en spesiell tekstmelding fra en gammel venninne som bor på Sørlandet. Der stod det en mystisk beskjed om at «Eva Winther og en venn står på gjestelista på konserten med Lissie».

I all verden, tenkte jeg, hvordan hadde det kommet i stand?

Min mor fortalte at venninnens sønn, Øyvind, jobbet med noe i forbindelse med musikkfestuka, og at de hadde snakket litt om den og noen konserter som hun hadde planlagt å dra på.

Det måtte rett og slett være at venninnens sønn hadde de rette kontaktene, og at de ville overraske meg med billetter.

En stund var jeg litt i tvil om jeg kunne benytte meg av tilbudet. Jeg skulle nemlig kjøre noen timer dagen etter konserten for å være med og feire bryllup.

Da måtte jeg jo være opplagt både til kjøreturen og til å være lenge oppe på bryllupsfesten, så jeg var usikker på om en sen konsert kvelden før var rette oppladinga.

Samtidig var det jo dumt å gå glipp av en god konsert, ikke minst når jeg hadde fått billetten så godt som i gave.

Jeg bestemte meg for å dra, og inviterte med en venninne.

Vi kledde oss godt, og fant en fin plass å sitte med utsikt til både scenen og solnedgangen. Vi koste oss både med musikken og den fine rammen rundt det hele.

Litt uti konserten fant jeg ut at jeg skulle undersøke nærmere hvilken tilknytning sønnen til min mors venninne hadde til musikkfestuka.

Jeg syntes det var litt rart at jeg ikke hadde hørt tidligere at han jobbet i Bodø, og tenkte at det kunne være artig å hilse på ham dersom han faktisk var til stede på konserten selv.

Jeg sendte avgårde en melding, og hun svarte at hun trodde han organiserte turneer for musikere, men at hun ikke visste om han var nordpå.

Jeg slo meg til ro med det, og nøt konserten videre.

Rundt midnatt presenterte Lissie medlemmene i bandet sitt, til stor applaus fra publikum. Deretter takket hun lydmannen sin, som tydeligvis het Øyvind.

Jeg tittet bort mot lydteltet, og så en svartskjegget kar stå der bak bordet. Kunne det være han som hadde ordnet meg billett?

Det var umulig å kjenne igjen gutten med briller som jeg sist traff for rundt 25 år siden.

Rett etterpå tikket det inn en melding fra mamma: «Øyvind er lydmann for Lissie».

Etter at musikken hadde stilnet, var jeg raskt borte ved lydteltet for å hilse på.

- Takk skal du ha, sa jeg og tok lydmannen i handa.

- Hyggelig, svarte han, og jeg innså at han selvsagt ikke kjente meg igjen heller, og slett ikke forsto hva jeg takket for.

Jeg presenterte meg og takket på nytt for billettene og en flott konsert. Det ble et trivelig gjensyn både med ham og artisten som han styrte lyden for.