Langs Telegrafruta med hest

SALTDAL: Trygve Næss, Manfred Hüttopohl og Gull H. Pedersen har sammen skrevet en bok om Telegrafruta som gis ut i forbindelse med åpningen av selve ruta over Saltfjellet.

Da NRK Nordland tok initiativ til å gå turen sammen med dem, endte det med at bare Gull H. Pedersen ble med, men hun tok til gjengjeld med seg nordlandshesten Sarina og friluftsdamen Siv Mossleth.

Fant ruiner

Mandag 31. august satte de siste punktum i boka, og neste dag bar det sørover over Saltfjellet med hestehenger og bagasje.

Turen gikk fra Bjøllånes i Rana til Russånes i Saltdal. På veien passerte de først ruinene av telegrafstua Gila i Tespdalen, og etter en lang marsj kunne de ta inn på Krukkistua.

- Krukki ble bygget i 1881 og er akkurat slik den var. Det er den eneste originale telegrafstua. Midtistua er nesten like gammel, men ble bygget opp etter en brann på slutten av 1800-tallet, forteller Gull H. Pedersen.

Søkk borte

Neste dag gikk de via Midtistua til Bjellåvasstua i et nydelig vær. Det ble både fisk og molter på turen, noe de kunne nyte samme kveld på hytta.

Neste dag dro Siv Mossleth ned til bygda. Da Gull våknet var hesten forduftet.

- Jeg så sporene etter henne sørover langs stien vi kom fra, og tror hun har blitt skremt av en reinflokk. Jeg gikk noen kilometer, men da jeg ikke så henne, gikk jeg tilbake til hytta og ringte politiet og et helikopterfirma, forteller Gull.

Lette fra lufta

Per Josef Blind var raskt på pletten med helikopteret sitt, og både hesteeieren og NRK-journalisten ble med for å lete.

- Jeg så for meg hesten ute på ville fjellet. Vi ante ikke hva som kom til å møte oss, om vi fant henne og om hun var skadet. Det var også uventet å ha et kamera oppi ansiktet i en slik situasjon, innrømmer Gull.

Etter vel to mil langs stien, fikk de øye på hesten i nærheten av Krukkistua. Alt vel, og Gull kunne belage seg på en lang tur på hesteryggen tilbake til Bjellåvasstua.

Sov ute

Ingen sjanser ble tatt, og mens Gull flyttet senga ut på platten foran hytta, fikk hesten pent stå bundet like ved den siste natta på fjellet. Det gikk bra, men det ble lite søvn på den tobente.

Etter at Siv Mossleth hadde forlatt turfølget, kom Steinar Stolpen opp for å gå sammen med dem det siste stykket. Han kan mye historie om telegrafruta, og var selv leder for de som rev linja ned fra fjellet på 70-tallet.

Uvant

En del av bagasjen ble sendt ned med helikopteret, slik at den siste etappen skulle bli så lett som mulig for folk og dyr.

- Det ene kneet plaget meg litt, så jeg red en del siste stykket. Vel nede fra fjellet var det skikkelig uvant med asfalt og bebyggelse igjen. Vi hadde bare lyst til å fortsette den fine fjellturen, forteller Gull.

Angrer ikke

Hun har aldri gått så langt før, men angrer ikke på at hun ble med, selv om det til tider var slitsomt og dramatisk.

- Det var en fantastisk tur i flott vær og med lite insekter. Det er godt å være ferdig også, for det var ikke noen selvfølge at vi kom i mål. Men det er spesielt å gå der når man kjenner historien om telegrafruta, synes hun.

Fant veien selv

I løpet av arbeidet med boka har hun også blitt mer kjent med sin egen familiehistorie. Tippoldefaren var den første oppsynsmannen i Russånes, og bestefaren var en av de som kjørte påler opp på fjellet med hest og vogn.

- Da han kjørte hest der og det var dårlig vær, la han bare tømmene på lasset og hesten fant veien selv. Det var jo akkurat det som skjedde nå også, Sarina fulgte veien vi hadde gått, sier Gull.

Takk

Hun vil gjerne takke alle som ville hjelpe da de skjønte at hesten var borte i fjellet.

- Det tikket umiddelbart inn meldinger etter hvert om folk som ville komme både til fots og med hester for å hjelpe og lete. Det varmet å se og høre at mange hadde tenkt på oss, avslutter hesteeieren.