Kvinner, hva i allverden skulle vi gjort uten dere?

Så er den her igjen, dagen som strengt tatt ikke skulle være nødvendig. Men at noe er selvsagt, betyr ikke at det ikke trengs å sies av og til.

Så til alle kvinnene der ute, denne teksten er like aktuell hver eneste dag i året. Men når 8. mars likevel er i dag, så kan man jo alltids bruke den til å minne dere på hvor mye vi setter pris på alt dere er.

I dag er det knapt noe som er mer diskutert enn kjønnsroller og hva individet representerer. At alt er likt og alle kan alt. Men det er med respekt å melde, rent tull.

Fra jeg ble født, har jeg vært så utrolig heldig med alle de fantastiske kvinnene jeg har hatt i livet mitt. Noen kjipe, joda, men de aller fleste har vært nettopp det ingen av gutta var.

En kvinne.

Nå blir dette en veldig subjektiv tekst, men det er fordi dette er min opplevelse. Andre skal få eie sin versjon, men dette er min.

Selv om fedre er mer enn kapable til både å oppdra og vise omsorg, så er det lite som slår mamma når du er liten og skrubbsåret er blitt et faktum. Jeg har fått vokse opp og leve med det som selvfølgelig er verdens beste mamma.

Hun som gjør det bare en mamma kan. Som lager møsbrømlefser som ingen kan måle seg med. Som trøster når ting er vanskelig, og som ikke er redd for å stryke minstemann på kinnet i offentligheten, selv om han har blitt 43 år og har stadig flere grå hår i skjegget.

Men der mamma må slippe tak, kommer det flere andre inn. De skumle og ikke så rent lite spennende jentene man har gått i klasse med, som plutselig ble noe annet enn irriterende vesener med Barbie og Ken på slep.

Jeg glemmer ikke første klamme roligdans på klassefest, eller når ditt livs kjærlighet akkurat den uka takket ja til en klubbedate på vei hjem fra skolen.

Så har man alle de som har vært der ettersom årene har gått. Rockestjerner, skuespillere, forskere og idrettsutøvere. Og de på nærmere hold, nieser, døtre og ikke minst, en partner for livet.

De har alle formet meg og mitt liv på måter som mannfolk bare ikke hadde kunnet.

Når man ser på alle de damene der ute, som har stått i spissen for det som utvilsomt har vært en lang tid med påtvungne kjønnsroller, så må man bare feire med applaus og beundring.

Jeg kan ikke forstå at det er noen som mener de er intellektuelt overlegen noen andre, bare fordi de er mannfolk. Jeg trenger bare å se på jobb og i eget hjem for å bli påminnet at det er så feil som det kan få blitt.

De er gode på sine ting, og jeg på mine.

Det som er trist med denne dagen er at den overhodet er nødvendig. At forskjellene er sånn at vi må sette av én dag for at vi skal rettferdiggjøre hvor viktig kvinnene er for oss alle.

Jeg kan ikke annet enn å si at for min egen del er hver dag en kvinnedag, på lik linje med at hver dag også er for menn. Det er mulig at det er en feil tilnærming til samfunnet enn så lenge, men for min del betyr det nesten ingenting, så lenge man gjør det man skal og er snill og grei ellers.

Alle har sine fordeler og sitt mangfold, både menn og kvinner. Og tusen takk for akkurat det.