- Jeg skulle spurt om så mye mer da jeg hadde sjansen

Jeg har veldig åpenbart endret meg som person.

På flere måter, forhåpentlig til det bedre.

- Hva skjedde med den urbane DJ´en?

Spørsmålet kom på Facebook, fra en kompis, en gang for noen år siden da jeg la ut ett av mange bilder av meg og hunden på tur i skogen i Sulitjelma.

Jeg skjønner at han spurte, for i den perioden vi kjente hverandre best, var jeg mer opptatt av asfalt og hektisk, sosialt, byliv enn stier i skogen, fuglekvitter og roen man bare finner i en skog.

Må være alderen? Endelig blitt voksen? Det samme har forresten skjedd med en venn av meg, så det er ikke noe unikt.

Men det har skjedd mer. Heldigvis.

Jeg har gradvis blitt mer og mer interessert i det som har skjedd før enn det jeg tror kommer til å skje framover. Jeg er ferdig med ”tro hvordan verden ser ut i 2050. Har vi fått flygende biler da?”.

Jeg er nå mer opptatt av hvorfor det var så mange hoppbakker i Sulis for 70 år siden, at havet var så høyt at Høyjarfall på Rognan var i strandsonen, og at min ste-farfar måtte dra til Misvær og bytte ei geit mot stoffet dressen skulle sys av for å kunne gifte seg med sin kjære i Sulitjelma.

Torbjørn Andreassen, som nylig har gitt ut to bøker om båthistorien på Langvannet i Sulitjhelma Gruvers storhetstid, sa nylig til meg han skulle ønske han hadde snakket mye mer med sine foreldre og besteforeldre om hvordan ting var da han var yngre.

Sånn har jeg det også.

Jeg ga blaffen i slikt da jeg var både 14, 24 og 34. Det var ikke interessant da. Og nå kan de fleste av dem ikke fortelle meg om det. Det er for seint.

Så til dere som har muligheten; ta en prat med bestemor eller bestefar. La dem fortelle om hvordan det var før.

Sjansen er stor for at du en dag, ikke nødvendigvis om et år eller fem, vil sette pris på at du fikk den kunnskapen. Det gjelder på så mange områder.

Jeg antar de fleste som er 18-25 i dag ser på Blåfrost-festivalen som en til fingerspissene proff musikkfestival med den ene toppartisten etter den andre og tar det som at ”sånn er det”, og at få vet om den lille og trange starten såpass nylig som i 2002 da Tomas Evjen, Villy Indal og andre ildsjeler med hardt arbeid sådde frøet, og pleiet festivalen med iherdig innsats, små midler, men med stort hjerte, slik at den kunne bli det den ble.

Historie er overalt. Noe av den, til og med deler av min egen, er borte allerede.

Sentralskola på Fauske, samfunnshuset, plasthallen der man spilte fotball. Pick up musikkbar, ferga fra Røsvik ut gjennom Sørfold-fjorden med anløp til min mors barndomshjem på Haukenes.

Alt det er borte.

Det er historie.

Men det er gode minner, og jeg er glad jeg fikk oppleve det.

Jeg skulle spurt om mer, satt pris på flere fortellinger, vært nysgjerrig på andre ting.

Kanskje er det bare sånn vi er, at ting har ulik interesse på ulike stadier i livet. Det er ikke normalt for en 16-åring å bare være opptatt av folkeminner, livet i etterkrigstiden eller Blåfrostens spede begynnelse.

Men det kommer nok.

Det har det i alle fall gjort her, og det er jeg glad for.