- Jeg er bergtatt og forelsket

- Dumå bare prøve møsbrømlefse.

Hvem er det? Og hva var det ho kalte lefsa? Fjøstøslefse?

- Møsbrøm.Møsbrømlefse. De er skikkelig flinke på det der nede på jernbanekafeen. Prøv den. Det er skikkelig god Indre Salten-mat.

Jeg kan på ingen måte skryte på meg å være spesielt godt oppdratt. Men - jeg har da oppdratt meg selv med tiden. Så - jeg gjør selvsagt som jeg blir bedt om. I alle fall å følge ordre i form av kostholdsråd servert av en turgåer på Tuvatoppen.

Etter en snartur innom Storskarfjellet med firbeningen entret jeg den omtalte kafeen langs skinnegangen på Fauske. Snøsløvlefse (ehh, ja...) hadde dem, og lefsetid ble det. Og for en tid. For en lefse. For en opplevelse. Smaksløkene dirret som var de på tidenes nachspiel. Jeg var vel ikke kvartveis gjennom fjølsmøllefsa (ehh, ja...) før jeg kunne konkludere; Hei du, vestlandslefse. Du kan igrunn bare ta deg ei bolle. Nå er det snøsmjøllefsa (ehh, ja...) som regjerer.

I’m in løv with the møsbrømlefse (hurra!). Det i seg selv er kanskje ikke det helt store å skrive hjem om. Eller å skrive til deg om. Det jeg egentlig har på hjertet her, det er min opplevelse av å komme til Indre Salten. Å komme til Saltenposten. Å komme til det som skal være min hverdag og mitt liv framover.

Jeg er søring. Jeg er ikke nødvendigvis stolt av det, men sånn ble det. Fra starten av. Det er fakta, og som noen kloke unge kvinner en gang sa; vi benekter da ikke fakta. Nå er jeg søring nord for den fineste sirkelen som finnes. Det er også fakta.

Det har gått et par måneder siden jeg takket ja til tilbudet om jobb i Saltenposten. Det å skulle mønstre på i ny jobb kan tidvis være en krevende øvelse. Hakket mer krevende kan det selvsagt være å samtidig flytte, med hund på slep, til et nytt sted. Et sted en tidligere bare har hørt vagt om av omtale. Spørsmål står som på geledd: Er kollegaene virkelig så fine og greie som jeg fikk inntrykk av under besøket og intervjuet for et par måneder siden? Blir jeg tatt godt imot og ønsket velkommen av kolleger og innbyggerne? Vil dyret få godfølelsen, slik at den glade halen vifter som av en finere melodi?

Svaret er et nær enerverende JA. Jeg og pelsdotten rullet inn i Fauske fredag for åtte dager siden. Siden da har jeg snakket med et utall mennesker. Hvert av dem har gjort inntrykk, og det med positive fortegn. Tur-
gåeren på Tuvatoppen. Angela på jernbanekafeen. Hobbysauebonden Morten. Seks-
kløveret i sanda på badeplassen på Lund. Søstrene i Valnesfjord. Dem med flere har regelrett sjarmert meg i senk. Imøtekommende. Positivt nysgjerrige. På tilbudssida. Jeg har rett og slett følt meg så velkommen at jeg mer enn en gang har måttet spørre meg selv; er ikke dette egentlig litt for godt til å være sant?

På rullebladet mitt har jeg blant annet sju år i Finnmark, som journalist. Noe av det fineste jeg fikk med meg var det å få min egen ahkku - en samisk bestemor som i dag står meg svært nær. Hun lærte meg uttrykket ”ale moras”, som betyr ”ikke vær bekymret”.

Jeg er definitivt ikke bekymret for å komme skikkelig i gang med en ny hverdag i Indre Salten. Tvert imot. Jeg kjenner meg rett og slett forelsket. I så mye mer enn denne elleville smaksfesten av ei lefse. Jeg er forelsket i folket som bor her. Folket som ER Indre Salten. Jeg er forelsket i kollegaene mine. I sum gir alt dette meg en sjukt god følelse.

Takk.