Isn’t it I(r)onic?

Sist helg var vi sørpå i konfirmasjon. Det ble fly fra Bodø til Gardermoen og leiebil derfra til Horten.

Leiebil var bestilt på forhånd, og da den skulle hentes, takket vi ja til en el-bil. Hvorfor ikke? Den hadde bedre bagasjeplass enn den vi ellers ville ha fått, og batteriet skulle holde både fram og tilbake uten å måtte lades.

Med passasjerer og bagasje på plass i en Hyundai Ioniq, suste vi avgårde i vårkvelden. Sjåføren virket til å være barnslig fornøyd med å kjøre rundt i den reneste datamaskinen.

Selv om han ikke fant cruise-kontrollen før vi var kommet nesten tilbake til Gardermoen, så var han positivt overrasket over kjøreopplevelsen. Så positiv at han begynte å titte på bilannonser innenfor sjangeren elektrisk.

På dette tidspunktet befant vi to voksne oss på en hyggelig kafé i Åsgårdsstrand. Omkranset av hvitmalte stakittgjerder og gamle trehus var det virkelig idyllisk. Pluss på med sommerlig vær, så har du hele bildet.

Da kake og kaffe var fortært, skulle vi sette kursen tilbake mot Horten. Det var lettere sagt enn gjort.

Idet bilen skulle startes, startet den rett og slett ikke. Meldinger på skjermene i dashbordet og et rødt batteri-symbol fikk stemningen i kupeen til å dale raskt.

Litt merkelig syntes vi, all den tid det også sto at det var 57 prosent igjen på batteriet.

Heldigvis. Om ikke hjelpen var nær, så var i alle fall telefonnummeret dit innenfor rekkevidde. Noe av det siste bilutleieren leverte fra seg, var nemlig et nummer man kunne ringe ved biltrøbbel.

Vi ringte og fikk raskt kontakt. Etter en beskrivelse av situasjonen, kunne Huyndai-mannen i den andre enden forklare at det var startbatteriet som ikke hadde nok strøm. Der satt vi altså med en over halvoppladet el-bil UTEN strøm?!?

Er det ikke ironisk?

Den rullende datamaskinen trengte etter sigende en start-boost. Problemet med startbatteriet var visstnok ikke ukjent - dette hadde skjedd med andre før oss.

Veihjelp ble rekvirert. Heldigvis hadde vi ikke dårlig tid. Når vi først måtte sitte og vente, var det dessuten fine omgivelser, og kort vei til en butikk med brus og godteri.

Etter hvert kom en hyggelig mann med en gul NAF-bil. Det var ikke mange sekundene som skulle til med ”hjertestarteren” før det var liv i romskipet vårt igjen. Lettet kjørte vi tilbake til resten av reisefølget.

Søndagen med konfirmasjon og avreise kom, og el-bilen så ut til å være i bedre humør. Den startet som den skulle, og hadde fått seg en påtår fra laderen i borettslaget der vi overnattet, for sikkerhets skyld. Det ville ta seg dårlig ut om vi gikk tom på tur til flyplassen...

Tiden kom for å forlate selskapet, bagasjen og finklærne var prekevert. Da hadde den rullende datamaskinen planlagt å spille oss et lite puss igjen.

Batterisymbolet lyste rødt, og den hadde rett og slett ingen planer om å starte. Mulig den trivdes bedre i sola i Vestfold enn i en mørk garasje på Gardermoen, hvem vet?

Nå visste vi at vi kunne få hjelp av en vanlig bil med startkabler, og en av oss sprang inn til selskapet for å finne denne hjelpen. Mens vi ventet ombestemte bilen seg, og startet likevel.

Vi kunne puste lettet ut, selv om vi ikke tok det for gitt at alt gikk bra resten av turen.

Til alt hell kom vi oss vel fram til flyplassen i god tid, men tanken på å investere i el-bil har nok fått seg et lite skudd for baugen.