Hvordan holder de ut?

Den siste tiden har jeg tatt meg selv i å si en spesiell setning ganske ofte. Jeg hører historier fra jobbhverdagen til enkeltmennesker, og det er da ordene kommer ut.

«Jeg kunne aldri ha gjort den jobben der, men jeg takker høyere makter for at det er noen som kan».

Det er noen oppgaver i livet jeg bare vet jeg ville hatt store problemer med å gjennomføre. De fleste av dem er i yrker som krever noe ekstraordinært.
Enten i form av toleranse for alt fra avføring til oppkast, eller det å greie å skjære i et menneske.

Jeg vet ikke om jeg hadde taklet å være kirurg, sykepleier eller en annen jobb som involverer slike ting.

Bare tanken på å skulle plukke fram alt fra skalpell til kappsag for så å skulle prøve å gjøre noen bedre, hadde ikke gått særlig bra for meg.
Men som jeg sier det, tusen takk for at dere finnes. Hadde det ikke vært for at folk er tøffere enn meg, ville vi alle vært i trøbbel.
Uansett, det er en av disse gruppene jeg har sendt en ekstra tanke til de siste ukene.

Det var nemlig en politibetjent som fortalte om sitt yrke i en sak på NRK for litt siden.

Hans jobb besto i å gjøre en av de mest forferdelige tingene jeg kan forestille meg, for å hindre at andre skal ha det vondt.
Man skulle kanskje tro at det handlet om å rydde opp etter drap eller å komme først på en trafikkulykke.

Sannheten er at jeg skulle gjort den jobben mange ganger for å slippe unna akkurat denne oppgaven.
I timer etter timer, dager og måneder, satt denne mannen og flere andre i hans team og gjennomgikk beslaglagt materiale av seksuelle overgrep mot barn.

Alt fra spedbarn til tenåringer.

Flere titusener av bilder og filmer, samlet sammen gjennom aksjoner over hele landet.
Voksne som utnytter den svakeste, mest uskyldige og vakreste gruppen jeg kan komme på.
De som samvittighetsløst river et liv i fillebiter, uten å tenke på annet enn sin egen tilfredsstillelse.

Som rettferdiggjør at et samfunn må bruke store ressurser både materielt, men også psykisk.

Å skulle klare å gjøre jobben med å avsløre, og samtidig fungere i en hverdag som dette uten å dø litt inne i seg selv, er uforståelig for meg.
Mannen på TV fortalte om tøffe dager. Om at selv de, som hadde treningen og det rette mentale tankegodset med seg, kunne bryte ut i strigråt både på jobb og hjemme.

Da han sa det, klarte jeg bare å tenke to tanker. Den første var at jeg var glad for at de gråt. At de fremdeles var mennesker, som ikke hadde blitt frarøvet sin tro på at menneskene først og fremst er i stand til å skape vakre ting.
Selv om de daglig satt og så på ren personifisert ondskap.

Den andre tanken var at jeg var takknemlig for at de klarte det. At det finnes mennesker som er villig til å ta på seg en sånn byrde, for at det ikke skal skje med andre.
Jeg vet at jeg aldri, aldri i verden hadde kunnet gjøre det samme.
Så stopp opp av og til, og prøv å send en varm tanke i retning av de som kan.