Hva er det du gjerne vil?

Eldre mennesker er fascinerende. De har gjerne en ro over seg, som ikke alle andre er i besittelse av. En ro som smitter. Kanskje det er livsvisdom som har «jordet» dem og gjort dem klokere.

Da blir vi i så fall stadig klokere her i landet. Etter all sannsynlighet runder vi i år for første gang 1.000 personer som har bikket hundre år.

Forfatteren Åshild Ulstrup er også opptatt av temaet alderdom. Hun har intervjuet 20 nordmenn over hundre år om livene sine. I et intervju i Aftenposten forteller hun om de fellestrekkene hun fant. Det er interessant.
Det var to ting som betydde mest for alle:

Å få oppleve kjærlighet.

Å få gjøre noe for andre mennesker.

Det var altså ikke å ha et finere hus, mer penger eller en mer avansert yrkestittel.

Som liten syns jeg alderdom hørtes litt skummelt ut. Det var et tema som fikk meg til å tenke på død. Bare ordet gjorde meg svimmel. I perioder fylte det meg med angst.

Etter å ha blitt eldre selv og opplevd både fødsler og død, føler jeg meg tryggere.

Like etter at jeg hadde født mitt første barn, var jeg fylt av en intens glede, men samtidig en liten sorg. Fordi jeg lurte på hvordan noe så nytt og perfekt kunne være forgjengelig. For nå var hun jo en del av tiden, som oss andre.

Morsinstinket ønsket å beskytte henne mot alt, også mot tiden.

Nå har jeg lært meg at man bare må slippe fri. At vi ikke kan kontrollere alt. Da min pappa døde «bare» 75 år gammel, kjente jeg på slutten av det korte sykeleiet hans litt av den samme følelsen som ved en fødsel. Intens kjærlighet. Ikke redsel.

Den følelsen sitter dypt i meg, den har styrket meg og gjort meg trygg.

Men det hjelper også på å vite at det er trygt å bli gammel eller syk. Det skal i hvert fall være det. Ikke alle steder er det sånn. Det fyller meg med en viss uro.

Ikke bare i forhold til min families og min egen alderdom, men også for alle de som er gamle nå. Sett i det store perspektivet har vi i Norge et velfungerende system. Men det som bekymrer meg, er at ikke omsorgen er verdsatt nok.

Den enormt positive effekten som ligger i liten berøring, i en samtale, er sterkt undervurdert. Det ser ut som om eldre i framtida må betale for å få en normal, menneskelig omsorg, altså et fullverdig liv.

Det er ikke riktig.

Det får meg også til å lure på om det faktisk er en hurra-nyhet at vi nordlendinger skårer høyt når det gjelder levealder.

Vi er nemlig på tredjeplass på landsbasis, med hele 24 hundreåringer per 100.000 innbyggere.

Bare Sogn og Fjordane og Oslo har flere enn oss.

I intervjuet som Ulstrup hadde gjort med de hundreåringene var det en klar forskjell mellom menn og kvinner;

Mannfolkene ønsket gjerne å få leve litt til. Enten var de helt enkelt fornøyde med livet sitt, eller så hadde de noe uoppgjort.

For de fleste på et dødsleie er det enormt viktig å kunne si at man har gjort det man kunne. Veldig mange angrer mye. Ikke hva de gjorde, men hva de ikke gjorde.

Stopp opp litt, tenk over det. Hva er det du gjerne vil, ut fra de forutsetningene du har her og nå?

Om det er å studere et merkelig fag, reise et sted langt unna eller lære å strikke, så for all del, gjør det. Planlegg det. Gå for det.

Eller kanskje det er å bry seg litt ekstra om en hundreåring?