Benny Sætermo (41) er for mange kjent som naturveileder og fagleder ved Nordland nasjonalparksenter, men natur er ikke det eneste som engasjerer mannen.
Han har alltid vært opptatt av gamle historier, ikke minst krigshistorien i Nord-Norge. Da han var gutt, satt han gjerne og lyttet til de voksne som fortalte historier. Noen av dem var også knyttet til spesielle gjenstander, og med den klisterhjernen han har, lagret han dem i minnet.
Siden han var tenåring, har han vært en samler. På låven hjemme på gården fant han en motorsykkel fra 1955, som han holdt mye på med.
- Etter det har det bare ballet på seg, smiler Benny.
Nettopp den motorsykkelen ble den spede starten på det som i dag er Arctic Circle Motorcycle Museum.
I et lite, hvitt hus like ved E6 på Storforshei, åpnet Sætermo i mai i fjor museet sitt. Da hadde han arbeidet med det i ett år, godt hjulpet av venner og familie. I kjelleren er det treningsrom for bygda, mens hovedetasjen tiltrekker seg gjester fra hele verden.
Like innenfor døra henger et verdenskart der mange av gjestene har plassert knappenåler på hjemstedet sitt.
- De kommer mest fra Europa, men også andre verdensdeler. Jeg trodde det var mest MC-folk som ville komme innom, men her kommer alle generasjoner, både bobilturister, syklister, familier og folk av begge kjønn, forteller entusiasten.
En dag i sommer fikk han noen helt spesielle amerikanske motorsyklister på besøk. Benny var nysgjerrig på hvor de kom fra, og spurte slik han vanligvis gjør.
- Vi kommer fra Nordpolen, svarte de. Og det stemte. De hadde betalt 300.000 kroner hver for å være med et russisk forskningsskip til Nordpolen. Der hadde de tråkket ei løype rundt polpunktet og kjørt rundt. Alle sju hadde sin egen rekord. Eldste motorsyklist på Nordpolen, yngste kvinnelige motorsyklist og så videre.
Da de dukket opp på museet, hadde de kjørt fra Murmansk.
- Man vet aldri hvem som kommer innom her, slår han fast, og viser fram en innholdsrik gjestebok.
Så godt som alle motorsyklene på museet kan kjøres med. Den eldste av dem er en BMW 1933-modell. Samtidig er det ikke bare et museum med gamle motorsykler. Det er så mye mer.
I tillegg til utvalget av veteransykler og -mopeder i ulike fasonger og fra forskjellige tidsepoker, har Sætermo opparbeidet seg en interessant samling med gjenstander fra andre verdenskrig.
Ikke nok med det. Alle ting, fra hjelmer, til barberkniver og til radioer har sin egen historie. Både om hva det har vært brukt til og hvordan det havnet på det lille museet sør for Saltfjellet.
En av de siste veteransyklene han har fått på plass, har stått på en gård i Saltdal. Der ble den brukt til å dra en plog, av alle ting. Opprinnelig var den brukt under krigen av de allierte.
- Etter krigen ble syklene sendt til Tyskland for reparasjon, før de ble sendt ut på lager. Noen havnet i Norge som en del av Marshall-hjelpa. Denne sykkelen ble ikke mye brukt, og er bare kjørt 90 mil. Etter hvert var det en mann på Rognan som kjøpte den på auksjon, forklarer Benny, og viser hvordan de har gjort tilpasninger på sykkelen for at den skulle kunne brukes i åkeren.
Noe av det mest spesielle på museet, er også noe av det første man møter på. En «Dollar» motorsykkel som det rett og slett ikke er så mye igjen av. Mye av sykkelens historie er fortsatt en gåte, og den vil trolig aldri bli restaurert fordi delene er så sjeldne.
- Den ble beslaglagt i Frankrike under krigen og tatt med til Norge. Soldaten som hadde den har gått hardt til verks for å ødelegge sykkelen etterpå, for motoren er knust, og øksa står fortsatt i bensintanken, viser Sætermo.
Det finnes kanskje tre eller fire slike motorsykler i hele Europa.
For å gjøre museet mer spennende, har han delt lokalene opp med lettvegger og laget ulike avdelinger. Kjøretøyene er plassert sammen med tidsriktige bruksgjenstander, klær, bilder og til og med gamle aviser.
På en forhøyning innerst i lokalet står de motorsyklene som er mest eksklusive, deriblant den første sykkelen hans fra låven hjemme.
- Jeg vil ikke ha ting bak lås og slå eller bak glass. Folk skal få ta på det, og derfor er bare noen helt spesielle, skjøre ting plassert i glassmonter, forklarer han.
Benny forteller ivrig om hvordan jakten på gamle fotografier og søken etter syklenes historikk har ført ham til møter med spennende mennesker.
En av syklene, en engelsk Douglas Aero fra 1936, ble funnet under en gammel låve som hadde rast sammen. En annen ble ifølge NSU-arkivet i Tyskland brukt i forbindelse med spionasje, for den hadde en trippteller påmontert for å måle avstander.
Det er også scootere i samlingen, og en av dem var av den eksklusive typen da den var ny. I 1959 mønstret det av en sjømann i Rana. Han bestemte seg for å kjøpe den dyreste Tempoen som var til salgs i byen, en Tempo Progress som hadde stått til salgs i to år. I dag står den i Bennys museum.
En annen historie handler om en mann fra Dunderlandsdalen som hadde kjøpt seg ny motorsykkel, og kjørte den hjem i mai 1940. Det var dagen før krigen kom til Mo, og de hadde hørt rykter om at tyskerne beslagla alle kjøretøy. For at ikke tyskerne skulle ta sykkelen, snekret de den inn i inngangspartiet. I april 1944 ble dette avslørt, og sykkelen hentet. Da krigen var over, ba mannen om å få sykkelen sin tilbake. Da fikk han beskjed om at de skulle leveres ut dagen etter.
- Men han ville ikke vente, siden han hadde så lang vei hjem. Derfor stjal han sin egen sykkel og dro avgårde. Samme kveld ble de andre motorsyklene dumpet på Ranfjorden, forteller Benny.
Tilfeldighetene gjorde at Benny fikk tak i et fotoalbum på Ebay med gamle bilder, som hadde tilhørt soldaten som brukte motorsykkelen under krigen. Nysgjerrig som han er, ville han finne ut hva som skjedde med sykkelen, og hvem som kjøpte den da den ble solgt i 1961.
- Jeg fikk kontakt med nevøen til han som hadde kjøpt den. Det viste seg at onkelen kjørte seg i hjel på traktor i 1963, og familien ville kvitte seg med blant annet motorsykkelen etterpå. Dette ville ikke nevøen, og han overtalte bestemora til at han kunne få sykkelen. 11 år gammel trillet han den hjem, og han har den fortsatt, forteller Benny.
Planen er å besøke mannen i Brønnøysund, og han er selvsagt invitert til museet også.
I starten var museet bare et hobbyprosjekt som skulle være åpent hver søndag, men Sætermo oppdaget raskt at det var folk innom ellers også for å se om det var åpent. Når han kjørte forbi til eller fra jobb, kunne han se at det stod parkert noen utenfor museet.
- Vi bestemte oss for å ha ei prøveuke med åpent hver dag. Den varte like godt ut august. I år har vi hatt åpent hele sommeren.
På grunn av arbeidet på E6 like ved, har han hatt stengt en periode, men åpner gjerne dørene på forespørsel. Når han først gjør det, gir han beskjed på Facebook-siden om at det er åpent, slik at flere får vite om det.
Så er spørsmålet, hvordan har han egentlig tid til å holde på med museet i tillegg til jobben på nasjonalparksenteret?
- Egentlig har jeg ikke tid. Men jeg må jo bare prøve å holde det åpent, og har ennå ikke opplevd at noen går skuffet herfra. Venner og familie deler på å være her og holde det åpent.
Han liker å treffe folk med samme interesse, og lærer mye av gjestene.
- Det er også utrolig artig å få være kreativ og holde på med historieinteressen min. Her blir jeg aldri ferdig, og jeg liker å være i en kreativ prosess, forklarer han.
Noe av det han har i museet har han kjøpt, mens noe har han fått.
- Jeg får stadig telefoner fra folk som har ting de tror jeg vil ha, forteller Benny.
En dag fikk han en henvendelse fra entreprenørfirmaet Hæhre som jobber med den nye europaveien. Under gravearbeidet hadde det dukket opp en tyskerhjelm, bare et steinkast unna museet. Den var godt bevart på tross av alle årene som var gått siden krigen.
På museet finner man flere klenodier fra Salten. I en egen «bås» står to Zundapper fra 30-40-tallet. Den ene kommer fra Drag i Tysfjord, mens den andre har vært eid av Andreas Spjelkavik som var fra Sulitjelma.
Begge syklene har Benny hatt i bruk da han var statist i filmen «Dunderland» og tv-serien «Alliert og alene».
Det kryr av krigshistoriske skatter i lokalene. Et skilderhus (vaktbu) som er likt det som stod utenfor Gestapos hovedkvarter i Meyergården på Mo. En avstandsmåler fra Saltdal. En flydress foret med svartbjørnskinn. Krigsporselen fra Porsgrunn porselen med såkalte sabotasjeflekker. En tysk gassmaske for hest. En bombekastergranat. Stål fra skroget på Tirpitz. En krystallradio laget i Sulitjelma. En sesjonsplakat fra Beiarn.
Ved inngangen har han laget til en sofakrok der man kan sette seg ned og slappe av. Møbler, inventar og pynt setter gjestene tilbake til 50-tallet. Hvis man er heldig begynner kanskje radioen å sende gamle nyhetsmeldinger fra London.
- Opplevelsen er en viktig del av museumsbesøket, sier Benny Sætermo.
