Hele verden på bordet

Noe ved det beste med helg er en god, lang frokost. Dampende fersk kaffe, rundstykker som er litt sprø utenpå, appelsinjus, smør og ost, masse ost. Og en fyldig smoothie med mango og banan som dessert. Og er jeg på hotell og tar det helt ut, avrunder jeg gjerne med en croissant med sjokolade.

Det er den reneste luksus. Samtidig forventer jeg det.

Hele verden på mitt frokostbord, hele verden for mine føtter. Jeg vil ha alt. Se alt, smake alt, oppleve alt. Det er det vi har vært vant til, og sånn vil vi ha det. Selvfølgelig vil vi det.

Spise avokado, ananas, kiwi, meloner og smake på den rare lille frukten som heter rambutan. Sjokolade, kaffe og te fra den andre siden av jordkloden. Uten kaffe, hvordan hadde morgenen vært? Møtene og timene foran pc-en? Hadde jeg overlevd?

Måltidene våre er ofte sammensatt av ingredienser som har blitt fraktet til oss fra store deler av verden. Det er utrolig å tenke på. Tenk det, mine besteforeldre var helt henrykt hvis de fikk smake en banan.

Jeg er takknemlig for at jeg får oppleve en mye mer åpen og kunnskapsrik verden enn mine forfedre. Der vi vet mer om hverandres tradisjoner og kulturer på jorda, og får oppleve og smake andre ting enn det vi er vant til her hjemme. Men kanskje vi bør slutte å ta det som en ren selvfølge?

Vi ser jo at det går over styr. At landområder som lokalbefolkningen skulle brukt til egen matproduksjon, må vike for produksjon til eksport som det ligger store penger i.

Den økende etterspørselen etter avokado gjør at stadig nye landområder må tas i bruk til dyrkingen, blant annet i Chile og Mexico. Det medfører blant annet at skog må vike plass. Og fordi dyrking av avokado er vannkrevende, har det i noen sammenhenger skapt problemer for lokalbefolkningens tilgang til vann.

Ifølge nettstedet Waterfootprint.org trenger én kilo avokado 283 liter vann under sin dyrkingsperiode. Det betyr at en gjennomsnittlig avokado på 200 gram trenger drøyt femti liter gjennom vekstperioden.

Jeg kjenner at jeg krymper meg, fordi jeg vil handle fair, og har samtidig så lyst på guacamole til tacolefsa mi.

Jeg vil ikke ødelegge vårt veletablerte helgesakrament, fredagstacoen, for det er det den har blitt. Og hva er vel taco uten denne rare grønne frukten, som er oppkalt etter aztekernes navn på testikkel. Noe som nok skyldes formen på den.

Men vi kan ha det i bakhodet, at både avokado og andre matvarer vi importerer, krever mye av miljøet, både i dyrkingen og under frakten. Dermed trenger vi i hvertfall ikke å sløse, og det går an å variere med annen fredagskos innimellom.

Kanskje feil årstid å minne om dette på, men jeg tror vi også er nødt til å bli flinkere til å ta for oss av det vi har her vi bor. Stadig flere restauranter, også lokalt i Indre Salten, går foran med et godt eksempel og har en meny med lokale råvarer. Men dette gjelder vårt forhold til handel generelt.

Når det også kommer fram at vårt handelsmønster er en av årsakene til at pandemier utvikler seg, er det grunn til å vurdere hva vi skal gjøre annerledes. Bedre forvaltning av tropiske skoger, og handelssystemer som begrenser den globale handel med ville dyr, levende husdyr og kjøtt er eksempler.

Eystein Skjerve, professor i veterinær samfunnsmedisin ved Veterinærhøgskolen mener vi må starte den helt nødvendige diskusjonen hvordan vi i Norge skal forvalte våre biologiske ressurser. At vi må redusere import av råvarer til kraftfôr fra tropiske strøk og lage en robust husdyrproduksjon som tar smittehensyn;

- Å se bort fra vårt klima og hvilken matproduksjon som passer hos oss, hjelper ikke.