SNART UTSTILLING. Etter koronaen tror hun det blir ny utstilling. Her er Brith May Kvitblik i sitt atelier hjemme i Kvitblik. Foto: Stig Bjørnar Karlsen
SNART UTSTILLING. Etter koronaen tror hun det blir ny utstilling. Her er Brith May Kvitblik i sitt atelier hjemme i Kvitblik.

Har tegnet og malt seg gjennom livet

Interessen for tegning og maling mener hun er medfødt. Hun har holdt på med det hele livet. De siste to årene, som pensjonist, har det blitt mer tegning og maling enn noen gang.

Publisert Sist oppdatert

Hun har hatt egne utstillinger, og blitt håndplukket til Nordnorsken. Hun har holdt kurs i maling og tegning, hun har lært opp alt fra barn på skolen til de som vil perfeksjonere seg.
Hun har selv gått i lære hos noen av de fremste i landet. I sitt ganske store hus har hun et stort og innholdsrikt atelier. Huset er fylt med kunst.

Men kunstner, det har hun ikke lyst å kalle seg, Brith May Kvitblik (68). I respekt for profesjonelle kunstnere. Livskunstner kan hun heller være med på. Fordi hun er interessert i mange ting, og fordi hun ser kunsten i sammenheng med mye annet i livet.

Hun har studert sosiologi, filosofi, pedagogikk, media, kunst og håndverk og kunsthistorie, Hun er utdannet spesialpedagog og har jobbet mye med unger i skolen og i psykiatrien.

Hun har jobbet på sykehjem og vært servitør på Fauske Hotell. Kontor og butikk har hun også vært innom.

Nå ser hun alt i sammenheng. Det har hun for så vidt alltid gjort. Å male er bare en naturlig del av det hun gjør, like naturlig som å stå opp om morgenen.

- Jeg har brukt kunsten i jobben, og jobben har gitt meg inspirasjon til kunsten. Alt henger sammen.

For barn med spesielle behov, for eksempel autister, kan kunsten være svært verdifull.

- Kanskje særlig for de som ikke har språk. Da kan former og farger bety mye. Jeg brukte blant annet plastelina for å lage figurer, skape forståelse. Et godt eksempel på hva det kan bety å jobbe med estetiske fag, sier Brith May Kvitblik.

Brith May Kvitblik har foreldre på 97 og 95 på sykehjem. Hun tenker tilbake på deres tilnærming til livet. Faren tok vare på ting, satte dem sammen og brukte dem i stedet for å kaste. Moren og bestemoren vevde og strikket og lagde klær.

Nå er hun pensjonist, og synes det er godt at det ikke er så nøye med alt. Hun maler når hun har lyst, og fyller veggene i huset med bilder, men etter hvert må hun selge litt også, for å kunne fortsette å kjøpe rammer og utstyr.

- Det er litt det samme jeg gjør med bilder. Setter sammen, skaper det jeg vil ha gjennom at fargene passer, at de riktige fargene får dominere bildet, mens andre farger tones ned.
Brith May Kvitblik ble antatt på Nordnorsken. Og på Nansenskolen ble hun plukket ut til å få et bilde på Norsk Folkemuseum i Oslo. Begge deler var stort. Det ga henne ett poeng som kunstner, og kanskje et argument for å kalle seg kunstner, men hun liker ikke å gjøre det.

Hun har ikke hatt egen utstilling siden rundt år 2000. Men den ga mersmak. I et velegnet lokale, Rødbrakka på Bygdetunet, opplevde hun både godt besøk og at mange bilder ble solgt.
Når koronaen har lagt seg, regner hun med at det snart blir en ny utstilling. Akkurat hvor og når er for tidlig å si.

Nå er det mer sporadisk og tilfeldig at hun selger bilder. Folk kommer på besøk, og kjøper noe av det hun har i huset. Der henger det bilder på de fleste av husets vegger.
Huset er den nedlagte Samvirkelagsfilialen på Kvitblik, der far og bestefar kommer fra. Der har hun bodd siden 1997. For noen år siden laget Brith May Kvitblik atelier i en del av første etasje.

Men noen av bildene er ikke til salgs. De er ikke engang mulig å selge. Det gjelder veggmaleriene på de to badene og maleriet i taket på soverommet.

På det ene badet står Brith Mays mamma, tante og bestemor og venter på pappa og ektemann som kom tilbake i båten fra lofotfisket.

- De står i lange kjoler, som de gikk i den gangen. Da bestefar kom tilbake hadde han rødt skjegg. Mamma kjente han ikke igjen og ble redd. Det hører med til historien at Brith Mays oldefar druknet på tur til Lofoten. Hennes oldemor satt igjen med flere barn og fattigdommen var påtrengende.

På soverommet er det ingen familiehistorie eller sterke betraktninger fra fortiden som ligger bak. Der har maleriet en langt mer praktisk årsak og bakgrunn. Veggplatene ble revet ned for å få treverket fram. Da vistes spikerhullene for godt. Nå er det malt over. Ikke med ensfarget hvitt, men med mye grønnfarger, med blader og blomster. Det virker beroligende.

Powered by Labrador CMS