- Han hadde levd livet og var aldri redd for å dø

FAUSKE: Tirsdag 4. juni var det ett år siden Leif Lindstrøm gikk bort brått og uventet, 68 år gammel. Politikeren og gründeren fra Kistrand, eller Selveste Kistrand som han gjerne omtalte det som selv, så ikke mørkt på noe. Til siste dag hadde han framtidsvyer for Nordland personbefordring AS.

- Jeg visste at firmaet var liv laga, og jeg ville drive det i Leif sin ånd, sier Gunnvor Bråten, som var kjæresten hans.

Hun tok over roret etter hans død, og kjøpte etter hvert dødsboet med eiendommer og firma.

Mange likheter

Leif Lindstrøm og Gunnvor Bråten traff hverandre i Lofoten i 2016, og var først bare venner. Etter hvert ble vennskapet til noe mer, og Gunnvor som opprinnelig er fra Bø i Telemark, begynte å pendle nordover.

- Vi hadde mange likheter, blant annet lik bakgrunn fra jobb. Begge to hadde arbeidet i vegvesenet og i anleggsbransjen. Jeg syntes han var spennende fordi han var en gründer, og det var et litt annerledes liv enn jeg har vært vant til, forteller hun.

Flyttet nordover

Etter tre kvart år gjorde hun nordlending av seg.

- Det var en bratt læringskurve i starten da jeg flyttet nordover. Da arbeidet jeg for Leif, og var sammen med ham 24 timer i døgnet. Etter hvert fant jeg ut at det var greit å ha jobb utenom, men gjorde fortsatt en del oppgaver i firmaet, som å regne anbud og å ha kontakt med leverandører, forteller hun.

Gunnvor fikk fast jobb ved Nord universitet der hun arbeidet innenfor økonomi og rådgivning. Hun måtte gå noen runder med meg selv før hun sa den opp for å overta Leifs firma i fjor.

Viktig tjeneste

Nordland pasientbefordring kjører pasienter for Nordlandssykehuset og Helgelandssykehuset.

- Det er en tjeneste mange er avhengig av, nesten daglig, og vi kjører både korte og lange turer, sier Gunnvor.

Det er mellom 20 og 25 personer på lønningslista, men til daglig er det 10-15 som jobber der. De kjører også taxi og rullestolbil.

- Før hadde vi lastebiler, følgebiltjeneste og utleie av maskiner, men nå har vi liggebiler og driver med syketransport, taxi og rullestoltaxi, forklarer hun.

Kjører samme stil

Gunnvor synes det er veldig interessant å drive firmaet.

- Og så er jeg veldig heldig, for ingen har sagt opp. I stedet har to tidligere ansatte kommet tilbake. Det er artig, og jeg har fått masse lovord, sier hun.

De har lagt om driften littegrann, men ellers kjører de samme stilen som før.

- Jeg har stor tiltro til de ansatte og prøver å inkludere dem. Det jobbes 24/7, men hovedtyngden av kjøringa er fra klokken 7 til klokken 22.

I det samme durer det i den ene av de to telefonene hun har foran seg på bordet.

- Det var kanskje en tur, forklarer hun.

Opp- og nedturer

Det har vært nedturer, men det har vært mange fantastiske oppturer også, synes Gunnvor.

- Man har lyst å få det til, og når man vinner et anbud så får man ny giv. Det er moro å se på de ansatte som stiller opp. De har backet meg så godt opp i denne prosessen, så jeg kunne ikke gjort det annerledes, sier hun.

Underveis dukker det alltid opp noen utfordringer, og nå står hun med ansvaret alene.

- Noe av det jeg har savnet etter at Leif gikk bort er å ha en sparringspartner. Man har sine ansatte, og mange av dem kan jeg rådføre meg med, men det blir ikke helt det samme.

- All ære

Den tidligere politimannen Wiggo Øvergård har vært ansatt i firmaet i åtte år.

- Jeg husker Leif som en mann som ikke ga seg, en som sto på. Det fantes ikke problemer, bare utfordringer, og på en eller annen måte fikk han det til, sier han.

Øvergård er formann på avdelingen på Fauske, og har bare godt å si om sjefen.

- Det er ikke alle som hadde tatt over firmaet, så all ære til Gunnvor. Det er utrolig bra at det drives videre på samme måte, sier han.

Mange bransjer

Leif Lindstrøm har tidligere fortalt at han startet i arbeidslivet med å samle tomflasker.

- Han skilte seg ut da han startet gatekjøkken på Fauske på 70-tallet. Hvem andre torte å prøve noe slikt? Han var sagnomsust da han hadde burger med ananas på, forteller Gunnvor.

I 1981 startet han opp med bilberging på Fauske, et firma som han ifølge nettsiden altomfauske.no drev i ti år. Han begynte med konteinertransport og utleie av konteinere og spesialtransport, en virksomhet som han etter hvert solgte til Østbø.

Drosjekjøring har han drevet med siden starten av 70-tallet, og i 2005 etablerte han firmaet Pasienttransport som kjørte pasienter til og fra sykehus i hele Nordland. Dette var forløperen til Nordland pasientbefordring.

Unntaket

- Han gjorde mange stunt som folk stusset på, men fy søren han lyktes også. Du kan si at det som kanskje var svakheten hans, var at han likte å starte opp ting, men så kunne bare andre overta etter hvert fordi han ville starte opp noe annet, forteller Gunnvor.

Sånn sett var det siste firmaet unntaket siden han drev det såpass lenge.

- Jeg tror han så at vi var et tospann og at vi klarte det sammen. Det var stadig ting han hadde lyst til å prøve på for å utvikle bedriften.

Investeringer

Etter at Gunnvor tok over stafettpinnen, har hun gjort flere investeringer.

- Jeg prøver å tenke langsiktig, og vi har kjøpt nye rullestolbiler og nye liggebiler. Den siste vi hentet nå, er en flunkende ny liggebil som er elektrisk. Det er bil nummer to i Norge i sitt slag, etter en ambulanse.

Hun forklarer at man ikke har kunnet hatt båresystem i dørken på de elektriske bilene fordi batteriene ligger i gulvet.

- Dette er helt nytt og revolusjonerende, forteller Gunnvor.

Fort og uventet

Hun tror at å overta firmaet kanskje var en måte å si et endelig farvel med Leif på.

- Han gikk bort så fort og uventet. Jeg følte at jeg ikke hadde fått avsluttet Kistrand eller firmaet, og ville ikke at det skulle falle på feil hender. Da tenkte jeg at det får briste eller bære, sier hun.

- Hva mener du med at du ikke hadde fått avsluttet Kistrand?

- Han døde veldig fort og jeg fikk ikke tatt ordentlig farvel. Noen tenker kanskje at dødsfallet hans ikke kom hardt og brutalt, men for oss gjorde det det.

Bare en kontroll

Gunnvor var på en konferanse i starten av juni i fjor da Leif måtte inn på sykehuset.

- Ambulansen kom og hentet ham der vi leide en leilighet i Bodø. Det var ikke blålystur eller noe, de skulle bare ta ham med på en kontroll og kanskje gi ham dialyse, forteller hun.

På vei til sykehuset prøvde hun å finne ut hvilken avdeling han var på.

- Jeg fikk fortalt at han ble kjørt fra akutten og opp på dialyseposten. De skulle bare koble ham til, så skulle han få ringe tilbake til meg, men han fikk aldri ringt.

Før hun rakk å komme til sykehuset fikk hun telefon om at han var borte. Død av akutt nyresvikt.

Klaget ikke

Som følge av diabetes måtte Leif Lindstrøm amputere et bein i 2018. Rundt et år før han døde, amputerte han det andre.

- Han satt i rullestol, men med trening klarte han faktisk å komme seg opp og stå. Det er det ikke alle som hadde klart, så det sier litt om den gutsen han hadde, mener Gunnvor.

Leif kjørte ikke bil etter at han hadde amputert begge beina, men han klarte å gå og var med ut.

- Han mente selv at han ikke hadde noe å klage på, han var ikke syk. Han var inn og ut av institusjoner, og der så vi så mange andre som var dårligere enn han, spesielt kreftpasienter og unger.

Levde livet

- Leif hadde levd livet og var aldri redd for å dø. Han snakket om livet som en rød trådsnelle som ble slutt en dag. Han skulle leve når han levde, sier Gunnvor.

Hun ser ut av de store vinduene i huset på Kistrand. Huset som de var i ferd med å bygge om for at det skulle være rullestolvennlig. Leif fikk aldri oppleve at det prosjektet ble ferdig.

Et annet prosjekt på Kistrand som ikke er avsluttet ennå, er salg av huset som ble flyttet og pusset opp like i nærheten.

Ikke noe tema

Da Gunnvor og Leif begynte å treffe hverandre, var han allerede syk, og hun var vant til at han var innom sykehuset. Det var likevel ikke noe tema.

- Det var aldri min tanke at han var syk, for vi klarte det sammen. Noen ganger, for eksempel da vi var på bobiltur, sa han at han ikke hadde fått det til uten meg, men da sa jeg "det hadde du klart fint, for du hadde ikke gitt deg på kalde møkka". Da ville det bare vært noen andre som hjalp ham, smiler hun.

Gunnvor tror at alle andre ville ha gjort det samme som henne.

- Det er ikke sånn at man reiser fra noen, selv om man ikke har vært gift i 50 år. Man har noe sammen som gjør at man ikke svikter hverandre. Jeg er ikke typen som melder pass.

Imøtekommende

Leif Lindstrøm var glad i jula, noe man kunne se på julebelysninga på Kistrand.

- Jeg har prøvd å følge det opp, men det er ikke så lett å hoppe etter Wirkola. Uansett skal det aldri være mørkt på Kistrand. Huset skal være en åpen og raus heim, selv om Leif er borte, slår Gunnvor fast.

Det kanskje ikke alle vet, er at da begravelsen skulle planlegges, var det først tenkt å ha det ganske ordinært.

- Men da satte jeg ned foten og sa at "denne dagen skal porten være så høy og vid som den går an". For det var Leif, og det var han i et nøtteskall. Han likte å være sosial og han tok vare på både de svakeste og de høyeste. Både de som går i Glasshuset og de som er på Stortinget.

Tøff, men raus

Gunnvor mener at Leif gjorde mye bra som folk ikke er klar over.

- Mange syntes nok han var litt tøff i trynet. Han sa hva han mente og var brutalt ærlig. Men han har hjulpet mange, både i jobb og ellers. Hans mantra var at du kommer ikke videre i livet om du bare sutrer, klager og setter deg ned, sier hun.

Gjennom bilsporten hjalp han en del ungdommer som kanskje ikke klarte seg i ordinær idrett.

- Han har hatt flere unge inne i arbeid og har inkludert nye landsmenn, uavhengig av tro og politisk ståsted. Den rausheten hans kan mange lære av.

Liv laga

Mye har skjedd på et år. For Gunnvor har det vært en berg- og dalbane.

- Det er lenge siden det har vært så tøff en vinter. Jeg er glad i vær og vind, men i år har det vært tøft, og det var fordi det var så mange ting som skulle på plass. Det var et veldig vakuum etter at han gikk bort, og jeg var nok mer trøtt og sliten enn jeg var klar over, innrømmer hun.

Det sterkeste hun har opplevd det siste året, er å se det kontaktnettet og vennene hun har rundt seg.

- Det er så mange som har kommet bort og pratet med meg og gitt meg en klem. Jeg blir godt ivaretatt av lokalbefolkningen i Valnesfjord, og har fortsatt tette bånd til kollegene på Nord.

Hun ser også at det er liv laga å bli boende i nord.

- Mange ville nok tenke at "nå tar hun halen mellom beina og flytter sørover", for jeg har jo voksne unger og barnebarn der, men jeg har en iboende nordlending i meg, sier hun med et smil.

Høvdingen

14. juni 2023 ble Leif Lindstrøm gravlagt på kirkegården i Valnesfjord, etter en begravelse fra en fullsatt Fauske kirke.

- Egentlig hadde jeg lyst til å finne en skikkelig bauta og skrive Høvdingen av Kistrand på den. De andre syntes det var på sin plass, men sånn ble det ikke.

Det er fortsatt vemodig å tenke på ham, og det er stunder der tårene plutselig kommer.

- Kanskje det er av oppgitthet og maktesløshet, like mye som kjærlighet. Det er mer «fanken, hvorfor reiste du nå, liksom?»

Samtidig går livet videre.

- Etter ei tung og vemodig tid, har en ny og stødig kar kommet inn i livet mitt. Så jeg har fått tilbake troen på framtida igjen, avslutter Gunnvor.