Gruveganger herfra og helt til Drammen

Den rå lufta slår mot meg fra dypet av det mørke berget. Et hvitt, kaldt lys når oss fra lysrørene i gruvetaket. Det lille loket har startet motoren, og det er bare å finne seg et sete i en av de åpne togvognene. Inn, inn i mørket bærer det.

Fjellet lukker seg rundt oss, og snart er det totalt mørke. Det eneste jeg fanger opp av inntrykk, er den jevne motorduren fra det lille lokomotivet, og den svakt metalliske lukta. Vi får beskjed om å holde armer og bein på innsiden av de åpne togvognene.

Det er Nordlandsmuseet som står bak turene, og de har stor tro på besøksgruva på Sandnes i Sulitjelma som en autentisk attraksjon. Den gir en ekstra dimensjon til et dypdykk i stedets historie.

Sist på 1800-tallet var Sulitjelma ei isolert fjellbygd med rundt 50 innbyggere. Men i løpet av bare et par tiår eksploderte utviklingen. Fra 1890 til 1913 hadde fjellbygda plutselig fått 3.000 innbyggere.

Neste år er det 30 år siden den siste arbeideren dro ut av gruva. John Gunnar Olsen er en av dem. Han er nå anleggsansvarlig for Sulitjelma gruvemuseum og Sulitjelma besøksgruve. Fra 1990 til 1991 jobbet han i gruva like før den stengte ned. Han fungerer utmerket som lokfører og guide på turen.

Et flimmer av lys avbryter det totale mørket, og vi har kommet til et krysningspunkt i fjellet, der gruveganger møtes. Gruvesystemet i Sulis er enormt.

- Her er totalt 124 mil med gruveganger som er brutt i disse årene gruvene har vært i drift. Det er herifra til Drammen sånn cirka, sier Olsen.

I starten var det hester som ble brukt til å frakte ut malmen. I 1908 kom det elektriske loket. På det meste var det mellom 1.700 og 1.800 personer som jobbet i Sulis-gruvene. Da var det kun Borregaard som var større i Norge.

- De siste årene var det rundt 60 stykker som arbeidet inne i gruvene. Men så var det også hele produksjonslinja, knuseriet, flotasjonsbygget, smeltehytta og transport, forteller Olsen.

Det var samiske Mons Petter som gjorde det første funnet av kobberkis, som han trodde var gull, rundt 1858, men på grunn av at stedet var avsidesliggende var det skepsis til at forekomstene kunne være drivverdige.

Da den svenske industriherren og konsulen Nils Persson fikk opp øynene for malmforekomstene i 1886 ble det satt i gang prøvedrift.

I 1891 ble Sulitjelma Aktiebolags Gruber stiftet med to millioner i egenkapital. Konsulen gikk inn med 500.000 av egen lomme, og det var overskudd fra første driftsår.

- Det var et fantastisk eventyr, sier Olsen.

Vi befinner oss 180 meter over havet, 1.600 meter inn i fjellet. Det er seks-sju grader her inne. Kulden har kjølt ned fingertupper og nesetipp. Nordlandsmuseet anbefaler godt med klær, og hjelm får man delt ut før avgang.

Tidligere i høst ble reiselivsbedriftene introdusert for besøksgruva, og de ønsker å få til et samarbeid ved å bruke gruvene i turistsammenheng.

Etter den spektakulære turen inn i gruva, sittende på det samme gruvetoget som gruvesluskene brukte som framkomstmiddel, er turistbedriftene overbevist om at dette er noe de vil være med på.

- Dette er en sterk opplevelse som mange ønsker seg. Denne attraksjonen er viktig for Sulitjelma, og den vil lokke folk hit, mener Erik Jenssen Liland fra Fjellfarer.

Andre reiselivsbedrifter med på turen var Sulitjelma turistsenter, Sulitjelma fjellandsby, Fjellfarer og Sulitjelma hotell.

Nordlandsmuseet kjører turer med grupper på maks ti personer på grunn av smitteverntiltak. Normalt vil dette tallet være 20. Grunnpris er 3.000 kroner uansett gruppestørrelse. I tillegg vil det være en beskjeden billettpris per person. Bestilling kan gjøres på Nordlandsmuseets nettside.

Fasaden utenfor og ved innkomsten til gruva får nå en renovering. I tre år har gruva vært stengt for publikum, noe som har vært et savn. Ida Beate Otterlei fra Nordlandsmuseet er glad for å kunne tilby turer igjen.

- Vi synes det er bra å ha muligheten til å tilby noe annet enn et vanlig museumsbesøk, sier hun.

Loket senker farta. Vi er inne ved sjakta som gruvearbeiderne ble fraktet videre gjennom på tur til jobb. På bergveggen der jeg går av toget henger fortsatt noen av navnekortene som gruvearbeiderne benyttet som "stemplingsur".

- Man flyttet kortet på "inn" år man kom på jobb. Hvis det skje noe mens man var inne i gruva så kunne man dermed se hvem som var der inne, sier John Gunnar Olsen.

Vi beveger oss bort til et gapende hull som leder videre ned i fjellet, helt ned til 500 meter.

- Sjakten har en diameter på 1,83 meter. Vognene her er bare 1,80 bred, så hvis det var viktig å ha hendene innenfor når man kjørte loket, så var det enda viktigerenår man kjørte ned med denne her, sier Olsen.

Han forklarer at malmårene er ikke så store, og derfor måtte man lage smalere kanaler for å komme tett på. Med slike kanaler kunne man følge årene i større grad. Det fantes områder i gruva hvor arbeiderne måtte være obs på oksygenmangel, slik det er i de fleste gruvesystemer.

- Da tente man en lighter eller fyrstikk, og når det ikke brant måtte man bare forlate.

Olsen beskriver den spesielle arbeidsveien, som tok rundt tre kvarter.

- Vi startet klokka seks og når klokka var kvart på sju var du klar til å bore eller hva som var arbeidsoppgaven den dagen. Klokka ett var formiddagsskiftet ferdig, da skulle gruvearbeiderne være ferdig dusjet og gå ut døra. Produksjonen av stein foregikk kun på toskiftet de siste årene. Nattskiftene gikk kun på transport av stein, samt sikkerhet og vedlikehold.

Arbeidsdagene har med årene blitt kortere enn de var i starten. Det historiske opprøret på Langvannsisen i 1907 hadde noe for seg. Det var her blant de første norske fagforeningene ble dannet. Mens de første arbeiderne kunne jobbe 10-12 timers skift i gruvene, hadde de siste arbeiderne cirka syv timers arbeidstid minus nesten to timer reise og lunsj. Det betød fem timers effektiv arbeidstid.

- De timene måtte brukes godt, sier John Gunnar Olsen.

Ny gruvedrift er nå på trappene igjen i Sulitjelma. Kobber har igjen fått et oppsving på verdensmarkedet, på grunn av det grønne skiftet og produksjonen av elbiler. Det er selskapet Nye Sulitjelma gruver som har satt i gang jobben med å få til en ny drift.

Neste år markeres 30 år siden gruvedriften stoppet opp, men kanskje er ikke eventyret ute likevel?