Grethe (69) trimmer hjernen og kroppen for å holde sykdommen på avstand

- Det startet med at fingrene ikke ville lystre på tastaturet.

Det var en høstdag i 2006, mens Grethe Kant (69) var jobb på Valnesfjord skole, at hun merket at noe var annerledes. Bekymret fortalte hun fysioterapeut Margreet Passchier om fingrene, særlig på venstre hånd, som begynte å svikte.

- Hun trodde det var Parkinson. Jeg visste ikke hva Parkinson var, sier Grethe på lun Brønnøysund-dialekt.

Vi er på besøk i leiligheta, sentralt på Strømsnes, med nærhet til det meste. Hun har stekt vafler, de har perfekt sprø overflate. Hun beklager seg litt, mener de er aller best når de er litt myke. Hun serverer hjemmelagd syltetøy til.

Les også: Torsdag er Den internasjonale Parkinsondagen

- Jeg trodde bare jeg var utslitt, forteller Grethe om forandringene hun oppdaget i kroppen.

Hun kom til Valnesfjord som 25-åring, og startet i lærerjobb på barneskolen i 1975. Mannen Roar Kant (71) er også lærer, og han begynte å jobbe på spesialskolen i Røvika.
Artikkelen fortsetter under bildet

Hun elsket å undervise barna, følge dem i utviklingen. Nå måtte hun se sykdommen i øynene. Det måtte også mannen Roar og de to barna deres, Anne-Grethe og Rolf-Greger.

Heldigvis klarte Grethe å fortsette å arbeide i redusert stilling. Foreldre og elever ble informert.

- Da jeg fikk diagnosen, sa jeg fra til alle rundt meg. Jeg har satset på åpenhet.

- Hvordan føltes det å få diagnosen?

- Jeg vet ikke hva jeg kunne gjort for å unngå sykdommen tidligere i livet, så da bare forholdt jeg meg til den.

Det ble 25 prosent sykmelding i noen år. Den siste tida Grethe var i jobb, var hun halvt sykmeldt. I 2011 hadde hun sin siste arbeidsdag som lærer.

- Jeg valgte å avslutte jobben som lærer med verdighet, for det var et yrke som jeg trivdes godt i.

Hvis man ikke vet det på forhånd, er det vanskelig å gjette seg til at denne kvinnen har Parkinsons sykdom. Hun har riktig nok langsomme bevegelser, hun snakker rolig, men hun stråler.
Det er en energi som driver henne, et engasjement.

Den lyse, praktiske leiligheta har naturmalerier på veggene. I sofaen ligger et saueskinn med et trykk. Det står «Grethe - leder i UL Framsyn 1998 - 2018». I dag er hun leder for Bodø og omegn Parkinsonforening. Vi snakker om ei aktiv dame på flere nivå, som nesten aldri sitter i ro til tross for en alvorlig diagnose. Den innebærer blant annet tap av impulskontroll og muskelstyrke, og bevegeligheten blir dårligere.

Men Grethe trener styrke to ganger i uka og gjør egentrening hjemme i tillegg til at hun går turer i terrenget i nærområdet. Gjerne med staver. Yoga, meditasjon eller avslapningsøvelser og husarbeid er også treningsformer hun syns er nyttige.

På forespørsel fra journalisten viser hun noen bevegelser hun gjør hjemme i stua for å trene de store muskelgruppene og holdningen.

- Det handler om å gjøre det motsatte av det sykdommen gjør med en, å kjempe tilbake, forklarer hun.

Grethe er hardest rammet i venstre arm, og fingrene her trenger litt tid for å lystre.

- Alt blir så tregt, det er som et tregt nettverk. Men man trenger ikke å bli treg i tankegangen. Det bare går litt langsommere.

For å øve opp reaksjonsevnen og finmotorikken, spiller hun det gamle spillet femstein, som hun husker fra hun var lita jente. Og hun strikker. I tillegg går hun til logoped en gang i uka og trener stemmen samt muskler i ansiktet og tungen, som gjerne blir rammet av sykdommen. Hun deltar også i leikarring og synger i Parkinson-koret Parkor.

- Musikk, ja. Musikk er også bra for hjernen, sier Grethe, og viser til forskning og faglitteratur i skapet i stua som hun kaller Parkinson-skapet.
Artikkelen fortsetter under bildet

Hun tror bestemt på det å søke kunnskap, ikke la hjernen eller kroppen stagnere. Dagen etter intervjuet skal hun på et forum om fatigue, altså det å kjenne på kronisk slitenhet. Forskere har omtalt Parkinson som et mysterium, ei gåte.

- Jeg håper at vi kan bli med på å løse den gåta, sier Grethe optimistisk.

- Hva har vært den største livsendringen for deg?

- Jeg har blitt nødt til å ta mer hensyn til kroppen, bli flinkere til å ta pauser, og jeg må ta ansvar for det selv. Og jeg har blitt tøffere på mange måter.

- Hvordan da?

- Da jeg var på rehabilitering, hadde jeg ikke vært hjemmefra på mange år. Der måtte jeg tørre å stå fram og være meg selv, og fant ut at det ikke gjør noe om man dummer seg ut litt.

Mannen Roar sier også at hun har blitt tryggere på seg selv etter at hun fikk sykdommen. Og hun kjenner på at den tvinger fram mye i henne som hun ellers ikke ville ha funnet ut.

- Så det er ikke så gærent når jeg først har vent meg til det, sier Grethe, som ble bestemor dagen etter at hun fikk diagnosen.

Sønnen Rolf-Greger var egentlig lettet.

- Han sa han var glad jeg hadde fått Parkinson, at det ikke var noe annet, en svulst eller noe.

Dagen etter ble han pappa, og hun hadde fått sitt første barnebarn.

- Sorgen og gleden, de vandrer til hope, sier Grethe med et tankefullt smil.
Artikkelen fortsetter under bildet

Hun finner mye mening i kontakten med barnebarna, som nå har blitt fem stykker. Den eldste er 12 og den yngste er sju år. De bor i Trondheim og Drøbak. Titt og ofte har bestemor blitt bedt om å synge godnattsanger og fortelle eventyr over telefon.

- Barnebarna har virkelig vært en del av min medisin, forteller Grethe.

I dag er hun såkalt likeperson for andre med sykdommen. Det betyr at de kan finne navnet hennes på hjemmesiden, og kontakte henne for samtaler og spørsmål. Mannen er likeperson for andre pårørende.

- Det er hele tida åpen linje, sier Grethe.

- Vi vet at det er mange der ute som har Parkinson, men som ikke har meldt seg inn i foreningen. Det håper vi de gjør. Det har hjulpet meg veldig. De er en fantastisk gjeng, og jeg ble godt mottatt.

Selv ble hun aktiv medlem av foreningen i 2008, to år etter hun fikk diagnosen.

Foreningen har over 90 medlemmer, som sammen drar på turer i nærområdet. Både båtturer, fotturer, kjøreturer og aktiviteter som bowling, golf og korsang.
Artikkelen fortsetter under bildet

Grethe syns også hun har fått god hjelp av opphold på rehabiliteringssenteret på Rykkin i Bærum, hvor hun har vært et par ganger, sist i fjor. Skryt får også legen Helga Rørvik og Helsesportsenteret i Valnesfjord.

- De har god tverrfaglig kunnskap, og jo flere forskjellige ting man kan holde på med, jo bedre er det.

- Hva syns du er det verste med sykdommen?

- Når jeg blir utsatt for stress. Jeg kan gå rundt og ha god tid, men de siste fem minuttene før jeg skal noe, er det alltid travelt.

Det er også faktorer som ikke er synlig for andre, som er kognitive. Det kan være at hun skal formulere noe, men mister det.

- Da går jeg rundt litt, tar en pause, så kommer jeg på det. Jeg mener selv jeg er flink til å se muligheter. Men akkurat da blir det litt vanskelig, innrømmer Grethe.

Artikkelen fortsetter under bildet

- Er det noe du tror er utfordrende for de pårørende til personer med Parkinson?

- At vi er seine. At de må vente på oss. Så har jeg blitt litt mer var for ting, og kan fortere bli smådeprimert for noe.

Hun forklarer at Parkinson rammer på svært ulike måter. At ingen tilfeller kan sammenlignes. Hun føler seg heldig. Så langt har hun sluppet rullestol.

- Da jeg fikk diagnosen, sa legen at trening kan holde sykdommen på avstand i 10-15 år. Det motiverte Grethe til å være i aktivitet.

- Nå har det gått 12 år, og han hadde helt rett.