Ga tilbake gave bestefaren fikk for 50 år siden

- Jeg ville sende den "hjem". Det føles veldig bra at den nå er her. Etter at den tanken slo meg første gang har jeg aldri vært i tvil om at det var riktig, sier Mia (33), som i høst dro til Sulitjelma for å overlevere den personlig.

Det er ikke få tilfeldigheter som førte til at bestefaren fikk flere jobbreiser til Sulitjelma tidlig på 1970-tallet.

Arie Leon Van Veen ble født i Antwerpen, Belgia 12. januar 1931, og vokste opp i Nederland.

Som følge av krigen ble Arie i 1949, 18 år gammel sendt til New York av sin far. Faren ble tatt til fange av nazistene og satt til fengsel i Tyskland i fem år. Etter krigen var han urolig for situasjonen i Europa og mente det var tryggere for sønnen å oppholde seg i USA.

I New York jobbet Arie på bensinstasjon og sparte opp penger nok til å dra til California for universitetsstudier (UCLA).

Etter endt utdanning, og en bedre jobb reiste han i 1958 på ferie til Firenze i Italia. Her møtte han en norsk jente. Hun var fra Stord, og han forelsket seg i henne.

Mannen med cowboyboots dro på flere besøk til Norge for å vinne jentas hjerte, og til slutt ble både gårdsjenta og hennes foreldre overbevist om at kjærligheten var ekte.

To år etter de møttes ble det bryllup i Stord kirke, og tre jenter kom som perler på en snor. - Et av barnebarna deres ble altså meg, sier Mia Van Veen Loeb (33)

Bestefaren startet i 1969 å jobbe for the Robbins Company i Seattle som representant for Skandinavia, i Europa og etablerte kontor på familiens hjemsted på Stord.

I 1971 formidlet han salg av en Robbins maskin 61R til boring av sjakter, og dette førte han til Sulitjelma.

Der ble Robbins-sjakta i gruvene boret, med et bor på 183 cm i diameter, og da hans del av jobben var avsluttet der noen år senere, fikk han overrakt en stein i gave.

Ikke hvilken som helst stein, men en stor pyritt, skinnende som om den var av gull.

Saken fortsetter under bildet.

- Jeg så den første gang som ung, og den bergtok meg. Jeg trodde først det var gull. Som ung liker man jo gjerne,akkurat som kråkene, ting som glitrer og skinner, smiler Mia.

Opp gjennom årene snakket hun mye med bestefaren om den, og fikk vite både hvor den kom fra og historier fra gruvene i Sulitjelma.

- Den er hentet opp her, og den var noe han satte stor pris på. Den sto alltid på hedersplass på peishylla, husker hun.

Bestefaren gikk bort i mai 2018 - 87 år gammel.

- Vi hadde snakket om å dra til Sulitjelma sammen, men slik ble det ikke, sier Mia.

Mia selv ble født i Oslo etter at moren flyttet dit. Hun dro til Vancouver i Canada for å studere kunst og tok både en bachelor og fant mannen sin dere. Hun bodde i Canada i mange år før det ble Island og en mastergrad i kunst der.

Nå bor hun i Oslo, men dagen etter at hun besøkte Sulis i høst dro hun hjem for å pakke til enda ett Canada-eventyr.

Hennes mann er filmfotograf, og familien ble med på tre måneders jobbing i Montreal.

Til Sulis håper hun å kunne komme tilbake, gjerne med både barn og tanter for å kunne vise dem det samme som hun har fått sett - ett av stedene bestefaren jobbet.

- Det har jeg virkelig lyst til og jeg håper vi får det til. naturen er nydelig og den stillheten som var da jeg sto på Jakobsbakken har jeg aldri opplevd før. Det var helt magisk, sier hun videre.

Saken fortsetter under bildet.

I kunsten har hun basert flere skulturer på formen til steinen hennes bestefar hadde, og hun vil gjerne hente mer inspirasjon fra gruvebyen.

Da hun var der, fikk hun en solid innføring fra guide John-Gunnar Olsen om gruvene, og boring av gruveganger.

- Robbins sjakt ble etablert for å avlaste Kjell Lund sjakt, slik at den skulle frakte kun malm.
Dette var for persontransport. Det ble laget vogner som det gikk an å transportere andre ting med ved behov.
Man dro inn med lokomotiv og passasjerer, ned ei sjakt til neste nivå, og videre med nytt lok i ny sjakt og ned til det nivået man jobbet, fortalte han.

Saken fortsetter under bildet

Mia lyttet oppmerksomt og stilte spørsmål. John-Gunnar har lang erfaring og svarte på alt hun lurte på, som blant annet at jo lenger ned i gruvene man var jo varmere var det på vinteren.

Robbins sjakt fikk navnet sitt etter maskinen, en TBM (tunnelboremaskin), og det ble boret mye med den. Ikke bare i Sulis, men også i Oslo, på Hardangervidda, og for Hansa bryggerier.

- Etter noen år ble den erstattet av en enda større maskin, og den i Sulis ble solgt til franske eiere.

- Det er sannsynlig at bestefaren hennes var med på jobben med andre maskiner også i Sulis, sier Olsen, noe Mia også har hørt.

Maskinen var et enormt framskritt.

- Det ble en helt ny effektivitiet og måte å jobbe på. Borekronen var 183 cm i diameter. Vognene som ble brukt var 180 cm brede, så det var om å gjøre å holde fingrene sine på innsiden av vognenen, sier John Gunnar.

Etter turen inn i besøksgruva for å se hvor bestefaren jobbet, kunne Mia levende se for seg hvordan han måtte ha opplevd det.

- Han sa alltid at nordlendinger var de som skjønte han best, og at dersom han hadde vært norsk ville han nok vært nordlending, smilte hun.

- Det setter spor i meg å føle på hvordan det må ha vært å jobbe nedi her. Dette var en viktig togtur for meg å få tatt, sier Mia når toget vender tilbake til startpunktet.

Hun sørget for å behørig dokumentere turen, med et kamera som hun arvet fra nettopp bestefaren.

Etter å ha vært i besøksgruva, gikk turen til gruvemuseet der Mia fikk en omvisning, og fikk se hvor steinen nå skal være.

Kaffe og kjeks kommer på bordet og praten mellom de to går lett.

Det er mye hun lurer på, og han har de aller fleste svarene. Én ting kan han i alle fall love.

- Den skal få en fin plass i museet, og jeg skal forske litt videre på historien. Vi er interessert i å finne ut hvilken gruve den kom opp fra, sier John Gunnar.

- Når vi ser på pyritter, så kan de som virkelig kan dette se ulikheter i stein fra de ulike gruvene. Pyritt fra Charlotta gruve er ikke lik de fra for eksempel Bursi gruve. Jeg tror denne kan ha kommet fra Charlotta. Den kan også være fra Sagmo, som også var i drift i det tidsrommet, forklarer han.

Nå er den i alle fall veldig nært der den kom fra.

Saken fortsetter under bildet.

- Det er godt og det var det som var meningen. Der er jo her den kommer fra. Siden tidlig på 1970-tallet har den stått i hans hjem på Vestlandet, før den har vært i Oslo hos meg på Tøyen. Etter at jeg fikk ideen om å gi den tilbake, har jeg egentlig ikke tvilt på at det var det riktige, sier Mia.

Hun gjorde litt research, og tok kontakt med Nordlandsmuseet.

De tok igjen kontakt med John-Gunnar.

- Jeg ringte henne og tok en prat. Da jeg fikk en e-post med bilde ble jeg veldig gira. Dette var noe stort. Jeg synes dette er en fin historie og den skal vi formidle videre i utstillingen på museet, sier han.

Der skal den være framover. Mia forsikrer om at hun ikke skal angre seg, og John-Gunnar forsikrer om at dersom det skjer at museet ikke lenger skal ha noe de har fått i gave, skal giver alltid kontaktes.

- Det er godt å vite. Jeg håper jeg får sett den igjen her oppe ved en annen anledning, sier Mia før hun takker for en dag med mektige opplevelser og sterke inntrykk.