Fotball-minner

På torsdagskvelden 12. juni spiller vertslandet Brasil åpningskamp mot Kroatia.
Fra da av er det stort sett fire kamper hver dag fram til åttendedelsfinalene.

Etter en noe roligere – men neppe mindre spennende – periode, er det finale på verdens største fotballstadion, søndag 12. juli.
Med en mann i huset som bruker å si at «fotballen går foran alt», så er jeg spent på hvor mye jeg får se av ham den neste måneden.

Nå har jeg jo funnet ut i løpet av disse årene under samme tak at fotballen ikke alltid går foran alt.
Når det kommer til fotball-VM er jeg litt skeptisk.

Her snakkes det om å legge opp kabel til flere tv-er, tv på soverommet og det er ikke måte på.
Han har også spurt om det går noen programmer på tv den neste måneden som jeg gjerne vil se. En noe tilslørt sondering for å sjekke om han får konkurranse om skjermen.

Han tror nok at jeg ikke synes fotball-VM er interessant i det hele tatt. Han skulle bare visst.

Greit nok at jeg aldri har spilt fotball. At jeg ikke holder med noe spesielt lag, og at jeg kun har vært på tre fotballkamper i mitt liv (så vidt jeg kan huske).
Men fotball-VM på tv, det var før i tiden like interessant for meg som OL og VM i andre idretter.
Da var det bare å benke seg i sofaen og følge med.

Nå var kanskje jeg opptatt av litt uvesentlige ting i tillegg til spillet og kampresultatet.
Som om det var noen kjekke spillere på landslagene, om jeg likte fargen på draktene og om nasjonalsangen deres var fin.

Disse kriteriene var med på å avgjøre hvem jeg tok parti med i kampene.
I tillegg brydde jeg meg om de spilte fair play eller om det var noen som spilte stygt.

I denne perioden på 90-tallet kunne jeg ramse opp navnet på alle spillerne på det norske landslaget. Det kan jeg nok ikke skryte av nå.
Jeg kunne også navnet på spillere på andre lag.

Selv om jeg ikke virker særlig interessert i fotball, har jeg mine VM-minner jeg også.
Jeg husker under VM i Italia i 1990, da det var streik i NRK, og de sendte fotballkampene uten kommentatorer.

Da satt vi jo bare og kommenterte selv, og det var jo praktisk å slippe å snakke i munnen på de på tv.
Vi hadde kallenavn på flere av spillerne, blant annet en blond langhåret en på Argentina, som vi kalte for «Onkel Svein». Han liknet nemlig på onkelen min.

Det er visst en viss fare for streik i NRK i år også, men jeg regner med at kommentatoren sitter klar i sofaen hjemme.

Under fotball-VM i USA i 1994, befant jeg meg på språkreise i England.
USA røk ut på selveste 4. juli i åttendedelsfinale mot Brasil, og dagen etter fikk jeg følgende kommentar da jeg gikk gjennom passkontrollen: «Bad luck, American».
Det skyldtes nok den rosa cowboyhatten jeg av en eller annen grunn hadde på meg på turen...

Etter hvert som sluttspillet nærmet seg, fikk man jo sine favoritter.
I finalen i Italia 1990, heiet jeg på Argentina. Om det skyldtes at de hadde finest drakter, eller at jeg syntes de spilte best, husker jeg ikke.

Men skuffelsen var stor da Vest-Tyskland trakk det lengste strået.
Da skrev jeg i skoledagboka mi et sitat som liksom skulle være fra vinnerpokalen: «Don’t cry for me, Argentina»...

Kanskje jeg må børste støv av fotball-VM-interessen min i år? Da er det ikke sikkert at det blir så stor konkurranse om skjermen likevel...
Måtte den beste vinne!