- For han har kjøpt sæ ny traktooor

Jeg er ikke den som hører mest på norsk festcountry, men det hindrer meg ikke fra å sitte bak rattet og gaule på Too Far Gone og deres låt «Zetor'n».

Det er riktig nok ikke en rød Zetor jeg sitter i, men den blå New Holland-maskinen til Ole Martin Pettersen og Kirsti Ellingsen fungerer som bare det.

En etter en blir rundballene plukket opp og kjørt til oppsamlingsplassen hvor de skal være til det blir bruk for dem. Jeg storkoser meg rett og slett.

Men vi spoler noen timer tilbake, og begynnelsen av denne jobbdagen.

Det starter som jeg hadde fryktet. Den nordnorske sommeren i år har ikke vært all verden, og da klokka passerer åtte om morgenen, åpner værgudene kranen for alvor.

Det øser ned i det jeg svinger inn på gårdsplassen på Leivset, men det veies opp med den varme mottakelsen jeg får.

Inne i fjøset er Kirsti Ellingsen i full gang med dagens gjøremål. Der andre yrker har fri innimellom, er nok det å være melkebonde noe man må være innstilt på å gjøre stort sett hele døgnet.

- Hei, er du klar? Har du forsovet deg litt?

Hun smiler lurt i det jeg innser at jeg er rundt ti minutter etter skjema. Men jeg trenger ikke være redd, det er nok å ta seg til midt i morgenstellet.

Første oppgave for meg, blir å sørge for at kyrne har nok mat. Det må gjøres flere ganger om dagen, for med rundt 70 melkekyr inne i fjøset, er det mange mager å mette. Særlig når alle har fire hver.

Ole Martin sørger for å legge opp to rundballer på maskinen som går langs det man kanskje best kan kalle «stua» til dyrene. Dette fjøset er nemlig ikke som alle andre, her er det alt annet enn det å stå bundet i bås som er fokus.

Kyrne skjønner hva som er i gjære, og kommer traskende bortover mot oss. Jeg får en fjernkontroll i hånda, og litt etter litt sørger skarpe kniver for at det komprimerte høyet i rundballene havner på gulvet.

De var litt skeptiske til å begynne med, men når dyrene skjønner jeg er snill og kommer med mat, da vanker det mye kos.

For meg, som ikke har vært i et fjøs siden min morfar drev med gårdsdrift på 80-tallet, er blir det umiddelbart mange gode minner på netthinna.

Selv den gode gamle fjøslukta er som parfyme å regne. Jeg koser meg virkelig sammen med de store og vennligsinnede fruene av norsk rødt fe.

Som tidligere nevnt har det skjedd mye i utviklingen av teknologi innenfor gårdsdrift. I dette fjøset har alle melkekyrne et halsbånd, og de velger selv når de vil melkes.

Da går de inn en port som registrerer om det er lenge siden de var der sist, og slipper dem inn til melking om det er på tide.

- Nå kommer det en her, vil du se nærmere?

Kirsti viser veien til roboten som tar seg av alt når Dagros kjenner det presser på i juret.

En svart og hvit ku kommer inn i båsen, og med det samme våkner en arm til live under den. Med raske bevegelser sørger den for å vaske juret nøye, og så er det klart for melking.

En laserstråle og et kamera ser hvor spenen er, og styrer tuten på melkemaskinen fram med stor sikkerhet.

Kua tar det hele med stor ro, og man kan ikke annet enn å bli imponert.

- Sånn går det, og hver ku produserer rundt 40 liter melk per dag, sier Kristi.

Jeg tenker på alle de som har brukt halve livet sitt på å melke for hånd, hva de ville sagt om de så dette.

Jeg vet i hvert fall hva min morfar ville sagt. Han hadde klappet seg på låret og ledd høyt, og sannsynligvis kastet på en «Jau, ka som lages i dag altså».

Vi går inn i hovedhuset, og får oss en matbit og kaffe. Praten går om løst og fast, men vi kommer ikke unna at det øser ned med regn.

Planen var å kjøre til jordet som denne gården leier i Moen og lage rundballer av gresset som ble slått dagen før.

Men selv om det hadde gått å få det i rundballpressa, vil det bydd på problemer senere.

- Du kan jo selv tenke deg å skulle åpne en slik i 15 minusgrader når den er så full av vann. Nei, det blir nok ikke noe av det i dag, sier Ole Martin og sukker oppgitt.

Sommeren i år har vært den totalt motsatte av fjoråret, hvor høyet tørket så raskt at det fremdeles var grønt da det ble pakket inn.

Men etter en liten rådslagning finner vi ut at vi skal dra dit likevel. Det er laget en god del rundballer allerede, og de må jo samles sammen uansett.

Jeg får instruksjoner i hvordan lasteapparatene foran og bak på traktoren fungerer, og det er bare å komme seg i gang.

Det blir litt prøving og feiling til å begynne med, men det kommer seg raskt. Så raskt at Ole Martin slipper meg løs på egen hånd.

Man blir litt dratt inn i det, og tida går unna i rekordfart. Men sånn er det når den indre guttungen kommer ut i full blomst bak et traktorratt.

Det skumleste med denne dagen var definitivt det å kjøre traktoren på E6. Når du ikke kjører noe særlig raskere enn 30 kilometer i timen, da blir du litt i veien for de andre.

Men det fikk også tankene til å gå, for jeg vet jo selv hvordan jeg kan ligge i kø bak en traktor og banne når det går tregt.

Neste gang skal jeg ta det med ro og tenke på at han kjører så fort han kan. Og at bonden faktisk jobber døgnet rundt for at jeg skal få melk, kjøtt og ost på bordet.

Jeg har ikke reflektert særlig over hvordan det er å ha ansvaret for det, i tillegg til at du aldri kan slutte å tenke på om dyrene dine har det bra.

Den norske bonden er ikke bare kjekk å ha, han og hun er helt avgjørende for at vi har den beste og reneste maten vi kan be om her til lands.

Jeg fikk en dag med glede, åpenhet og masse kos fra kyr som ikke kunne vært gladere.

Takket være dem kommer jeg til å drikke melka med et smil fra nå av.

Klem en bonde nesten gang du treffer en, de fortjener det virkelig.