Følte seg hjemme fra starten av

Den blide spanjolen er et kjent fjes på Fauske, og er nok en av de utlendingene som har bodd her lengst.

- Det har ikke vært noe problem å venne seg til den norske kulturen, språket eller maten. Jeg har heller aldri hatt noe problem med å være utlending her, forteller Jaime Aparicio, eller Jimmy, som han gjerne kaller seg.

Mange kjenner ham nok fra tiden som bartender på Fauske hotell, fra årene han var engasjert i svømmeklubben eller fra Fauske helsesportslag.

Aparicio kom til Norge som musiker i 1968. Sammen med ulike band spilte han rundt i landet, og trakterte både gitarer, trommer og sang.

I november 1971 fikk bandet hans en månedskontrakt på Fauske hotell.

- Jeg husker at Petter Dahlberg sa at hvis de var fornøyd, skulle vi få en måned til, forteller han.

Allerede etter første kvelden ble kontrakten forlenget. På hotellet ble han også kjent med Åse, som han senere ble gift med.

Da bandet var ferdig med de to månedene på Fauske, reiste de sørover, men Jaime holdt kontakten med kjæresten.

- Jeg var ikke så flink til å skrive norsk, men jeg skrev brev hver dag, og jeg tror hun forsto dem, forteller han.

Etter hvert flyttet hun sørover etter han, men i 1973 kom de tilbake til Fauske. Da hadde Jaimes band fått en ny to-måneders kontrakt om å spille på hotellet.

- Den perioden følte jeg at nå var det nok turnéliv for meg. Da fikk jeg jobbtilbud som kelner på hotellet, der kona allerede jobbet som servitør, sier han.

Jaime smiler når han tenker tilbake til sin første dag på jobb som kelner.

- Jeg husker at jeg klarte å miste et helt brett med glass på, så de knustes, minnes han.

Da hotellet fikk brennevinsbevilling, begynte Jaime som bartender. Det trivdes han godt med, og ble værende i stillingen i 15 år.

- Etter hvert fikk jeg ryggproblemer, og ble omskolert til serviceelektroniker, forklarer han.

I 1996 tok han fagbrev, men det var ikke så enkelt å få seg jobb i en alder av over 50 år. Etter hvert ble ryggen verre, og han ble uføretrygdet.

Som mange andre pensjonister, er Aparicio en travel mann. To dager i uka leder han treningen som Fauske helsesportslag har, og to dager i uka er han på verkstedet deres og jobber. Hus og hage tar også tid å vedlikeholde.

Etter at han ble pensjonist ble han interessert i foto. Han er med i Sørfold fotoklubb, og stortrives med å ta bilder av flott natur, spesielt i Sulitjelma.

- Vi har campingvogn og spikertelt i Daja, og tilbringer gjerne langhelger der, forteller han.

Da blir det turer i nærområdet eller fra Jakobsbakken. Hjemme på Fauske bruker de å gå i Klungsetmarka eller opp til trimkassen i Hauan, like ved der de bor.

Jaime har ikke spilt offentlig siden 1973, og innrømmer at han savner det litt.

- Spillingen blir mest til hjemmebruk nå, for eksempel sammen med barnebarnet på tre år, smiler han.

I kjelleren står både elektrisk piano og flere gitarer, men gitarfingrene er ikke som de en gang var.

I underetasjen har han også sitt eget verksted, og i kjellerstua er det innredet som pub i sydlandsk stil. Der har han samlet interiør blant annet fra Spania og fra det gamle diskoteket på Fauske hotell.

Han har hatt både kreft og hjerteproblemer, men virker som en sprek mann.

- Jeg føler meg i ganske bra form til min alder å være. Vi går mye turer, og har vært på sykkelferie en uke hver sommer sammen med en vennegjeng, forteller han.

Etter at de ble pensjonister begge to, har det også blitt mer reising. Blant annet til sønn og familie i Oslo. Før var de i Barcelona nesten hvert år, for å besøke hans familie. I vår var de til og med i USA for første gang to uker i vår, noe han beskriver som en fantastisk opplevelse.

Bassenget er et sted han har brukt mye tid opp gjennom årene.

- Da ungene begynte å svømme, ble jeg engasjert i svømmeklubben, og var både hjelpetrener og kokk på turene vi dro på, minnes han.

I kjelleren henger en caps som han fikk på en slik tur, der alle svømmerne hadde signert og takket for maten.

«Jimmy» føler at han har vært respektert siden han kom til Fauske.

- Jeg behandlet gjestene på jobben godt, og tok meg tid til å prate med de som trengte det. Om noen ikke fikk mer å drikke, så respekterte de at jeg sa nei. Nå kjenner liksom alle meg, sier han.