Følelsesladet arbeidsdag i Operaen

Sulisværingen Ketil Hugaas (58) står i det marmorbelagte inngangspartiet i Den Norske Opera og kikker ned på mobiltelefonen sin. Han skal bli intervjuet av lokalavisen fra hjemstedet sitt i nord.

Han møter presis til avtalen, vi hilser og slår oss ned ved ett av bordene i operaens kaffebar.

Vi småprater i den lyse, luftige hallen som har utsikt ut over en glitrende blå Oslofjord. Ketil har spandert kaffe. I hvite opera-kopper.

Han har akkurat avsluttet jobben med stykket «Barbereren i Sevilla» hvor han hadde en av hovedrollene.

Akkurat nå er det «Carmen» som er i fokus. Her spiller han også en av hovedrollene som karakterbass, en sint, slu gubbe som så gjerne vil ha Carmen. Det er mye drama og sjalusi, og det ender tragisk. Som det ofte gjør på en operascene. Han blir drept like før pause.
- Hvordan er det å ta ut så mye følelser på jobb?

- Det er mest godt, faktisk. Du får jo brukt hele registeret ditt. Men det kan også være slitsomt.

Og det handler ikke bare om å ta seg ut mentalt. Som man er nødt til å gjøre når man skal dø et utall ganger i løpet av en sesong. Men det er også mye hardt fysisk arbeid for en sanger og skuespiller.

- Både «Carmen» og «Barbereren i Sevilla» er veldig fysiske roller med mye springing.
- Så du får den trimmen du trenger her?

- Det er klart, jeg skulle gjerne vært i et treningsstudio litt oftere enn jeg er. Men ja, jeg har en veldig god grunnkondis, så jeg får vel egentlig det.

Oslohimmelen er blå utenfor, i skarp kontrast til de lyse, gråhvite flatene, som reflekterer sollyset i det store rommet. Rundt oss surrer det lavmælt i stemmer, hovedsakelig på østlandsk. Men den røslige karen på andre siden av bordet snakker på skikkelig Salten-mål.

Som for de fleste starter Ketils arbeidsdag med familiær logistikk. En hund som skal luftes, barn som skal rekke skolen. Deretter skal han være på plass i Operaen og stå klar for prøver i ti-tida. Det innebærer gjerne en tur innom sminken først. Og øvingsrommet, hvor han klimprer på piano og varmer opp stemmen.

Noen dager er ekstra lange, som for eksempel når det er forestilling på kvelden.

- Hvordan er det, er du fortsatt nervøs før forestilling?

- Ikke sånn nervøs i form av skjelven eller veldig stressa. Men for å si det sånn, hvis jeg ikke blir nervøs, da blir jeg nervøs. Du må ha adrenalinet på plass, gnisten må være der.

Han forteller at det er mye overtro ute og går, særlig blant teaterfolk. Som at man ikke skal gå med egne klær eller plystre på scenen. Selv har han to enkle sjekkpunkter før han går på scenen.

- Jeg må gå og tisse. Og så passer jeg på at smekken er igjen. Det høres kanskje trivielt ut. He, he. Men hvis den ikke skulle være på plass, så er det utrolig hvor mye fokus det stjeler. Det har ikke skjedd, hittil, nei. Bank i bordet.
- Føler du at du har et glamorøst yrke?

- Det kan det være. Men vi er ikke så ofte i vinden i tabloidverdenen. Vi har våre oppdrag og de prøver vi å løse på beste måte. Nå er det jo noen av oss som får mer fart i media enn andre. Det kan handle om at man er med på programmer på TV.

Han tror det er veldig tilfeldig hvorfor det blir som det blir. At noen ansikter blir kjente. Men han syns det er artig når det skjer, at noen fra opera- og teatermiljøet får oppmerksomhet.
- Hva liker du best med jobben din?

- Det er veldig artig å gå ut på applausen etter forestilling. Det å få den umiddelbare tilbakemeldingen. Da vet du at du har gjort noe rett.

Men han vet at han ikke kan bli avhengig av den typen stimuli. For hva hvis man ikke får den?

- Man må balansere det opp, i forhold til rollen man har, sier Ketil.

Han syns også det er ren luksus å få jobbe sammen med så mange som er dedikerte og profesjonelle i det de gjør.

I åtte år har Ketil hatt jobben som operasanger i Den norske opera. Før det var han i like mange år ved operaen i Stockholm. Det blir mange klassikere, som «Carmen». Det ligger mye forventninger rundt det. Både positivt og negativt.

Derfor gleder Ketil seg til forestillingen i januar, der han skal synge samtidsmusikk i urpremieren «Elysium».

- Det er deilig og veldig befriende å få gjøre ny musikk. Den er konvensjonsløs, det er ikke etablert noen kultur på framføringspraksis. Ingen vet på forhånd hvordan den skal høres ut.

Samtidig syns han det blir litt vemodig. For det blir hans siste forestilling som fast ansatt ved operaen. Nye roller og karakterer krever nye fjes og stemmer.

Men han syns han har vært heldig, som har fått vært her såpass lenge og nådd en alder som gjør at han får spille de store rollene.

Hva han gjør videre, er han ikke sikker på. Men det skal helt klart handle om kultur.

- Kanskje innen administrasjon, sier Ketil, som også blir å synge opera, men frilans-basert.

- Midt oppi alt tar du deg tid til å engasjere deg lokalt i hjembygda?

- Ja, jeg syns det er viktig. Det har jeg alltid gjort. Det har noe med identiteten min å gjøre, kjærligheten til hjemplassen og folkene som bor der.

Verdigrunnlaget fra oppveksten i arbeiderkulturen i Sulis sitter i ryggraden. Han har det med seg på scenen. Han tror det er nyttig, for å kunne sette seg inn i de ulike rollene.

Det var disse følelsene som la grunnlaget for forestillingen «Damene på Coopen». Kona Turid har skrevet teksten, og Ketil har lagd musikken og arrangert den for orkester. Det lokale prosjektkoret er på plass, og solister er nesten i boks.

Men det er en faktor som blir veldig annerledes denne gangen. Hans gode venn og makker Bernt Gøran Lund kommer ikke til å være der. De fikk til mye i lag, de to. Som gruvefestivalen «Slusk».

- Han var alltid min våpenbror. Vi hadde veldig mye skøy og det var masse arbeid. Det var veldig rart da han ble borte.

Samtidig syns han det er fint å se at det i en slik kultur fins folk som alltid er der, som føler seg kallet, som må ta over.

- Det er selvsagt vemodig å tenke på, men også godt å vite at sånn er det.