Et helt liv av minner

Det var bare noen få trappetrinn foran meg, men det kjentes som om det var hundre høydemeter, minst. Følelsen av det uunngåelige hamret i bakhodet, og det var egentlig bare å la det stå til.

Jeg løftet en lett skjelvende hånd til dørhåndtaket, og kjente vårlufta strømme mot meg høyt der oppe på veggen.

Under meg sto det sikkert 1000 par med øyne, som forventningsfullt rettet dem mot bajasen i blårussedress som akkurat hadde inntatt talerstolen på balkongen på Fauske Samfunnshus.

En liten modifikasjon der, to av øyneparene var ikke forventningsfulle. De var rett og slett skrekkslagne. For den siste mamma og pappa hadde trodd de skulle få se holde russetale på selveste nasjonaldagen i 1998, var meg.

Vi må spole en liten time tilbake for å få svaret på hvorfor jeg sto der. Ikke var jeg russepresident, og ikke hadde jeg noen plan om å bli det heller. Men det var sånn at han som egentlig var det, ikke hadde mulighet til å holde talen selv.

Jeg husker ikke hvem det var opprinnelig, men jeg husker han var en tilflytter. Rapporten var at det hadde gått så hardt for seg natt til 17. mai, at han fremdeles var nærmest i koma på en sofa i Valnesfjord.

Vi satt på Milano og feiret de siste timene av russetida, da beskjeden kom.

- Helge, du er jo ikke akkurat redd for å prate, du må ta det.

De hadde de forsåvidt rett i, men dette var jo på et helt annet nivå. Jeg ante ikke hva jeg skulle si, men fant ut at det var jo bare å finne på noe. Siden dette var før tida da alle hadde mobiltelefon, fikk jeg ikke advart mitt opphav om det som skulle skje.

Jeg husker utsikten og hvor stort det var å stå der jeg hadde sett alt fra ordførere til andre dignitærer henvende seg til folkemassene. Jeg aner ikke hva jeg sa, men jeg tror jeg fikk et par ganske bra latterkuler.

Uansett, dette føyer seg bare inn i helt liv med minner jeg har fra samfunnshuset på Fauske.

Åstedet for konserter, bryllup, ungdomsklubb og rockeklubb i snart 70 år.

Stedet jeg fikk et av mine første kyss, en endeløs rekke avslag, og blitt ivaretatt som barn, ungdom og fått jobbe som voksen. Der jeg fikk sett min første konsert, og spilt mange selv. Det var har jeg startet min korte, men intense karriere som discjockey, som faktisk ble et levebrød i et par år.

Dette er bare noen få av de ufattelig mange øyeblikkene i mitt liv som har utspilt seg i dette huset.

At det nå ser ut som en ruin som like gjerne kunne stått i Dobrovnik under krigen på Balkan, det føles rett og slett uverdig.

Jeg er forbanna for at det gikk som dette. Forbanna på kommunen som ikke kunne redde huset. Forbanna på eierne av tomta som ville ha den tilbake.

Men mest av alt er jeg forbanna over at det håndfaste huset, som jeg har laget så ufattelig mye av mitt livs minner i, snart er borte.

Det føles som at hver betongbit som tygges bort, tar litt av det livet fra meg. Det er tøft å innse at det ikke lenger finnes et bevis på at alt dette har skjedd. At jeg en gang var den personen jeg husker.

Men alt har sin tid, også gamle hus som havner i kryssilden i rettsvesenet.

Mitt kjære samfunnshus, takk for alt jeg fikk oppleve sammen med deg.

Minnene kan ingen ta fra oss.