Et halvt års evighet

Stressknipet kryper opp nakkevirvlene mine i det jeg svinger av Kirkegata på Rognan. Men jeg rekker knapt tenke over det før brumminga i setet ved siden av annonserer at noen ringer meg. Igjen.

Det kjennes ut som det er samtale nummer 100 jeg skal ta den dagen.

Displayet lyser mot meg som det alltid gjør. "Arve Simonsen ringer" står det med store bokstaver.

- Faen heller, tenker jeg. - Det hadde jeg glemt.

Jeg vet hvorfor brodern ringer. Jeg kommer på avtalen vi har i dag. At han og kjæresten skal komme til oss og lage middag. At vi skal være sammen og kose oss med elgskav som bare han kan lage.

Jeg vet at det er noe han gleder seg til. Det har vært noen tøffe tak for han det siste året, men det går bedre nå.

Min bror. Den sterke og kloke. Han som kunne fikse alt. Som ba meg roe ned og huske på at ting ordner seg. Som minnet meg på at verden ikke er så skummel som folk vil ha det til, bare man går inn i den med åpne øyne.

Faen heller.

Selv om det nærmer seg slutten på arbeidsdagen, har jeg på ingen måte gjort meg ferdig. Jeg har flere saker som ikke er skrevet, men som jeg MÅ bli ferdig med.

- Hei bror! Du, ikke for å være kjip når vi
har lagt planer, men kan vi ta middagen en annen dag? Jeg har så sykt mye å gjøre, det blir bare stress før jeg er ferdig.

Jeg svelger. Venter på svaret. Om ikke han synes jeg er en dust nå, så gjør i hvert fall jeg det selv.

- Hehe, det går fint det. Vi tar oss en kjøretur i stedet. Ikke tenk på det, det går bra.

Det var de siste ordene jeg vekslet med min storebror. Datoen var fredag 8. mars. Tirsdagen etter var han ikke mer. Det ble dagen jeg ble en av dem som har mistet en av de aller nærmeste til det mest meningsløse som finnes.

Det at noen velger å avslutte livet selv.

Jeg har heldigvis vært forskånet fra å miste nære av alvorlig sykdom. Men følelsen av maktesløshet og en trang tll forklaring som et selvmord utløser, tror jeg er i en annen verden.
I Norge tar et sted mellom 500-600 mennesker sitt eget liv i året.

Når vi legger ned enorme ressurser i å redusere antall trafikkdrepte, får folk til å slutte å røyke og spise usunt, så føles det helt ufattelig at vi skal miste så mange til et mørke som alle som er glad i livet ikke kan fatte.

Livet er ikke definert av alt som går bra. For meg handler det om hvordan man takler det som ikke gjør det.

Tirsdag er det verdensdagen for selvmordsforebygging. Bruk dagen til å vær nær de du er glad i, og ring noen du ikke har snakket med på lenge. Man vet aldri hvem som trenger en telefon og en god samtale.

Jeg må leve med at mine siste ord til en av de jeg er mest glad i, var at jeg ikke hadde tid til å møtes.

Lenge rev det hjertet mitt i filler hver eneste gang jeg tenkte tanken. Det finnes ikke dårligere samvittighet, det kan jeg love.

Men som jeg har sagt mange, mange ganger siden den dagen, det finnes heldigvis et liv etterpå også.

Et liv hvor den enorme haugen av gode minner om en fantastisk bror, mer enn fyller igjen det store svarte hullet som ble revet opp i mitt og mine nærmestes hjerter.

Jeg savner deg så vanvittig.