Et gyldent øyeblikk

Reinen, fjellets og viddas gull. Vi forbinder dette hardføre og vakre hjortedyret med fjellet og røff natur. Denne uka fikk vi i et lite øyeblikk være med inn i livet til dette gylne og fantastiske dyret. Mer om det etterpå.

Reinen skiller seg litt ut fra de andre hjortedyrene vi har. Den er veldig godt tilpasset et arktisk klima og den trives i hardfør natur, særlig på snaufjellet, også på vinteren. Reinen er et flokkdyr som kan vandre over store avstander og den tåler tøffe påkjenninger.

I Norge har vi villreinbestander opp til sør i Trøndelag. All reinbestand nord for dette er tamrein som inngår i tradisjonell reindrift.

Reinens opprinnelse går trolig helt tilbake til for to millioner år siden. Reinen var etablert i Europa for cirka 650.000 år siden. I Frankrike er det funnet helleristninger og fossiler av rein som er 40.000 år gamle.

Man tror at reinen kom til Norge mot slutten av siste istid. Reinen fulgte isens tilbaketrekking, stadig lenger og lenger nord. Fangstfolk fulgte selvfølgelig etter reinen nordover og den gav et viktig grunnlag for mat, klær og redskaper til de menneskene som bosatte seg etter istiden.

Vi kan vel gå så langt å si at om det ikke var for reinen, så kunne ikke menneskene etablere seg da isen forsvant.

Folkene i nordområdene i Norge, Sverige, Finland og Russland som driver reindrift i dag, lever ganske likt som sine urgamle forfedre som kom etter istiden. Selvfølgelig har de tilpasset seg det 20. århundret, samtidig som at reinen ikke har forandret seg så mye.

Den trenger fremdeles store områder å vandre på for å finne mat, og den trenger uforstyrret natur for å føde og fostre opp neste generasjon.

Det er ikke lett i vår tid. Reindrift kommer stadig i konflikt med framveksten av det moderne samfunnet og ikke få ganger må reinen vike, dessverre. Beiteområder splittes av interesser som går på tvers av de tradisjonelle grensene, og behovene og menneskene som lever av reinen opplever nok motstand fra befolkningen for øvrig fordi de selvfølgelig hevder sin rett.

En rett de har hatt i årtusener og som er nedarvet gjennom generasjoner.

Jeg har alltid vært fasinert av reinen og jeg har stor respekt for det livet de folkene som lever av den, lever. Jeg tenker at det må være helt fantastisk å kunne leve så i pakt med naturen. Selvfølgelig må mange ha et vanlig liv utenom, med jobb, skole og en hverdag som du og jeg, men så bestemmer reinen at nå er det tid for vandring og da er det naturen som tar over.

Da samles familier og slekt og venner og så legger de ut på reinflytting. Reinen trenger nytt beite eller den må til kalveområdene sine. For et eventyr!

Vi fikk være en del av dette en kort ettermiddag denne uka. Mannen i huset eier et lite småbruk, noen kilometer nedenfor Ljøsenhammeren på Misværfjellet. Svartvatn eller Solli heter plassen. Den ligger veldig flott til på oversiden av vannet med nydelig utsikt mot vannet og inn i Sørdalen.

Vi ble spurt om vi kunne huse de som skulle flytte reinen sin fra Saltfjellet til Breivika i Skjerstad. Reinen har dessverre dårlig med mat på fjellet, så den må flyttes nærmere kysten sånn at den får den maten den trenger.

Og så får den være mer fri enn i innhengning på fjellet.

Tirsdag ettermiddag var de ventet å komme med reinen til Svartvatn. Vi dro ned på vannet og satte oss for å vente på flokken. Vi hadde sett i kikkerten at de nærmet seg fra sør.

Det var et nydelig vær og lyset var fantastisk med sol og blå himmel som gradvis skiftet fra lyst til lyseblått og perlemor, i takt med at ettermiddagen forvandlet seg til kveld.

Det var en mektig stillhet i skogen den ettermiddagen. Opplevelsen av å sitte i den stillheten å speide mot dalsøkket der vi visste at reinen var på vandring mot oss, var utrolig spesiell. Vi sa ingenting til hverandre, vi bare satt og så for oss reinen som tålmodig ble drevet stadig fremover mot der vi var.

Plutselig hørte vi lydene fra drevet. Svake rop og hoing og hundebjeff innimellom. Så forsvant det litt for å komme tilbake enda nærmere rett etterpå.

Først kom lyset fra en scooter som ensomt og ganske sakte seg over isen. Den hadde for-kasse bak og kjørte litt ut på isen og stoppet. Vi hørte drevet stadig nærmere og plutselig åpenbarte en smal, gylden stripe seg helt sør på vannet. Der kom reinen. Nølende og litt usikre på den åpne sletten som lå foran dem.

Stripen vokste og ble til en stor flokk som samlet kom mot oss der vi satt og nærmest holdt pusten i redsel for å gjøre noe som skulle skremme dem. Foret ble kjørt ut på isen og reinen flokket seg rundt kassen.

Mannen på scooteren satt ensom omgitt av et hav av rein som sakte ség i ring rundt ham og maten. Den lave gryntende lyden fra reinen, gartingen, virket roende på flokken. Noen drev litt ut i sidene og et par rein var veldig nysgjerrige på oss som fikk være tilskuere til dette eventyret.

De luntet prøvende mot oss. Kanskje vi hadde mat, vi også?

Reinen fikk en liten hvilestund på vannet før de ble drevet det siste, lille stykket opp mot gården og videre opp på Svartvassfjellet. Der oppe på snaufjellet skulle den overnatte før den siste etappen til bedre beiteområder.

Det lille øyeblikket vi fikk være en del av dette flotte dyrets liv var en mektig opplevelse.

Jeg har stor respekt for de som lever av og for reinen. Jeg synes vi skal ta inn over oss at reinen var her lenge før noen av oss og den har vært med på å legge grunnlaget for at det er liv laga her oppe i det arktiske nord.

Vi ønsker reinen velkommen og håper den kommer vår vei neste gang også.

Kilde: snl.no